fredag 27. oktober 2017

En bønn til pottemakeren - «Ha du din vei, Gud»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det har skjedd før og vil nok skje igjen: En kristen som føler at han eller hun har et kall, men så blir veien stengt. Noen ganger blir det en sang eller salme av slike erfaringer. Det skjedde for Adelaide A. Pollard, og sangen ble «Ha du din vei, Gud».


Adelaide A. Pollard ble født i Bloomfield, Iowa 27. november 1862. Foreldrene ga henne navnet Sarah, men det navnet var hun misfornøyd med, og byttet det ut med Adelaide.
Hun tok lærerutdannelse, flyttet til Chicago og underviste ved flere pikeskoler der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele liver og virket både som evangelist og bibellærer. Hun var tilknyttet Metodistkirken.
Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse fra den selv, og at hun ble helbredet.

Misjon
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær. Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen på egen hånd. Det klarte hun ikke, og planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.
En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, overhørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: - Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.
Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei».
Da teksten ble publisert fem år senere, i 1907, hadde den fått en melodi av salmekomponisten George C. Stebbins. Han kalte melodien rett og slett «Adelaide».

Mange sanger
Adelaide Pollard skal ha skrevet mer enn 100 sanger. Nøyaktig hvor mange, vet man ikke. Hun signerte svært få av dem, og var ikke spesielt opptatt av å bli kreditert for dem. Etter at det ikke ble noe av utreisen til Afrika, underviste hun i flere år ved et seminar for misjonærer i New York.
I 1914 fikk hun omsider mulighet til å komme til Afrika, men da første verdenskrig brøt ut samme år, måtte hun forlate Afrika og endte i stedet i Skottland. Da krigen var over, kom hun seg hjem til USA igjen.
Nå var helsen hennes nokså redusert, men hun var ofte på farten og både talte og underviste. Hun var særlig opptatt av at Jesu snarlige gjenkomst. I sine eldre år skal hun ha utviklet forholdsvis ekstreme synspunkter, og ble av flere i sin samtid oppfattet som en mystiker.
Hun døde i 1934, 72 år gammel.

Norske versjoner
Det finnes to norske versjoner av denne sangen.
Den mest kjente og mest brukte oversettelsen er ved T.B. Barratt. Hans oversettelse sto både i sangboka «Mara Ata» fra 1934 og «Evangelietoner» fra 1980. Begge disse var pinsebevegelsens «offisielle» sangbøker.
I Metodistkirkens salmebok står den også, men da i en oversettelse av Kristian Rørvik. Denne oversettelsen avviker nokså sterkt fra Barratts, og egentlig også fra originalen. Denne versjonen har bare tre vers, mens sangen både opprinnelig og i Barratts oversettelse har fire. Kristian Rørvik var tilknyttet Metodistkirken som organist, kor- og orkesterleder i sitt kirkesamfunn, og skrev og oversatte flere sanger.
Utover disse, har ikke jeg klart å finne andre sang- eller salmebøker som har tatt med denne sangen, men den brukes en del som solosang.
En rekke kjente artister har sunget den inn på engelsk. Her skal nevnes Mahalia Jackson, Johnny Cash, Jim Reeves og John Fogerty.


Den engelske teksten:
Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Thou art the Potter, I am the clay.
Mold me and make me after Thy will;
While I am waiting, yielded and still.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Search me and try me, Master, today!
Whiter than snow, Lord, wash me just now,
As in Thy presence humbly I bow.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Wounded and weary, help me, I pray!
Power, all power, surely is Thine!
Touch me and heal me, Savior divine.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Hold o’er my being absolute sway!
Fill with Thy Spirit ’till all shall see
Christ only, always, living in me.

Barratts oversettelse:

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Jeg er som leret, dann meg lik deg.
Støp meg og form meg etter ditt ord!
Stille jeg venter, lengter og tror.

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Prøv meg og gjør meg, Mester, lik deg.
Rens meg, å, Herre, hvit – ja, som sne
nå mens jeg ydmyk synker i kne!

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Såret, bekymret søker jeg deg.
Fyll all min lengsel, Frelser så mild.
Leg meg og led meg slik som du vil.

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Fullkommen gjør meg, dann meg lik deg!
Fyll meg med Ånden, innta meg mer
til du ditt bilde klart i meg ser.

Nr. 171 i Evangelietoner

Kristian Rørviks oversettelse

Led meg, o Herre, prøv meg just nu!
Alt som er urent kjenner jo du.
Rens meg, o Herre, hvit så som snø.
Fra alt mitt eget, la meg få dø.

Led meg, o Herre, du veien ser.
Såret og nedslått, hjelp meg, jeg ber.
Leg du mitt hjerte, lindre all nød.
Hos deg er kraft i liv og i død.

Led meg, o Herre, til ditt behag.
Du, bare du, skal lede min dag.
Jeg vil få være, Herre, deg lik,
her åpenbare ditt himmerik.

Nr. 340 i Metodistkirkens Salmebok (1987)

søndag 15. oktober 2017

«Si all ting til Jesus»


Av Nils-Petter Enstad



«Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel» er en salme man finner i flere av de kristne sang- og salmebøkene her i landet. Sangen ble skrevet av Mathilde Wiel, som var født i Eidsberg i Østfold. Sangen har en dramatisk bakgrunnshistorie.


Som 16-åring var Mathilde en hårsbredd fra å bli enda ett av ofrene til giftmordersken Sofie Johannesdatter i Halden – hun som senere ble den siste kvinne som ble henrettet i Norge.
Mathilde var det åttende og yngste av barna til ekteparet Elise Margrethe Lyche og Truls Johs. Wiel. De var begge opprinnelig var fra Fredrikshald, som Halden het da.
De hadde giftet seg i Drammen i 1843, og etter noen år i hjembyen flyttet de til Eidsberg, der de fem yngste barna ble født.
Senere flyttet familien til Sverige og bodde der noen år.



Metodist-pionérer
Familien Wiel var blant pionérene i Metodistkirken i Norge da den kom til Norge i begynnelsen av 1850-årene.
Den første menigheten ble etablert i Sarpsborg, og i 1856 ble det også etablert en metodistmenighet i Fredrikshald.
I 1874, da Mathilde var 16 år, sendte foreldrene henne til Fredrikshald for at hun skulle bli konfirmert i sin egen kirke. Hun skulle bo hos sin slektning, trelasthandler Niels Anker Stang.
Han var nylig blitt enkemann, etter at hans hustru Catherine Elisabeth hadde dødd etter kort tids sykdom.

Drama
Det verken Mathilde eller foreldrene visste, var at et stort drama var under utvikling i trelasthandlerens hjem.
En av tjenestejentene i huset var den svenskfødte Sofie Johannesdatter, som på det tidspunkt allerede hadde minst to liv på samvittigheten. Høsten 1869 hadde hun forgiftet en annen av tjenestejentene i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk som hun hadde blandet ut i en tekopp. Motivet var trolig sjalusi – Maren var nemlig forlovet, og skulle ha stått brud den dagen hun ble begravd.
Sofie var på dette tidspunkt godt over 30 år gammel, og er blitt beskrevet som både grov og doven, vrang og uskjønn.
Høsten 1872 døde så fru Stang, etter å ha fått noen kopper av Sofies spesielle te.
Her skal motivet ha vært sinne; fru Stang hadde nemlig ved flere anledninger sagt til sin mann at hun ville han skulle si opp Sofie.

Sofies te
To år senere fikk også grosserer Stang en kopp av Sofies te, og han døde samme kveld.
En teori går ut på at Sofie skal ha innbilt seg at bare fru Stang var død, ville grossereren gifte seg med henne. Dette har i så fall vært ren fantasi. Det var alminnelig kjent at Stang og hans kone var svært nær knyttet til hverandre.
Snarere var det slik at Stang hadde oppdaget at Sofie i alle de årene hun hadde vært i huset hans, hadde nasket fra ham, og at han nå hadde gitt henne beskjed om at hun ville bli oppsagt.

Brann
Mathilde var kommet til Stangs hus bare kort tid før han døde.
Hvorfor Sofie forsøkte å forgifte henne, vet man ikke, men én teori er at da Mathilde fikk influensa, ble Sofie satt til å stelle for henne. Det gadd hun ikke, og en dag i januar blandet hun like godt siste rest av giften hun hadde skaffet seg i maten til Mathilde.
Imidlertid hadde hun så lite igjen at Mathilde ikke døde, selv om hun ble svært syk. Blant annet fikk hun lammelser, som er et symptom på arsenikkforgiftning.
Da gikk Sofie til et siste, desperat skritt: 10. februar 1875 satte hun like godt fyr på huset med den syke og lamme Mathilde liggende hjelpeløs på sitt værelse. Hadde det ikke vært for en heltemodig innsats av to naboer, ville hun ha brent levende inne.

Rettssak
Det tok ikke lang tid for politiet å avsløre hvem som sto bak brannen, og bak de tre dødsfallene i Stang sitt hjem. Sofie Johannesdatter ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden.
En februardag i 1876, ett år etter at hun forsøkte å brenne Mathilde inne, ble hun halshugget.
Sofie opplevde en sann kristen omvendelse i løpet av de siste ukene hun levde, og skal ha sagt til presten idet hun knelte for bøddelblokken: - Nå går jeg til Jesus, jeg.

Ettervirkninger
Mathilde måtte leve med de fysiske ettervirkningene av forgiftningen resten av livet, og ble aldri helt sterk.
I 1881, 23 år gammel, skrev hun både tekst og melodi til sangen som navnet hennes først og fremst er knyttet til: «Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel».
Både som litterær tekst og som uttrykk for livserfaring, er det en enkel sang, men det er i salmeskatten som ellers i livet: Det enkle er ofte det beste. Selv om sangen står i flere sang- og salmebøker, er den mest brukt som solosang. Randulf Saunes (1919 – 2005) hadde den med på LP-platen «Randulf Saunes synger» fra 1970.
Mathilde Wiel giftet seg med den svenske metodistpresten Johan Melcher Öjerholm, og flyttet sammen med ham til Texas i 1887. Her levde hun de siste 16 årene av sitt liv. Ekteparet fikk ett barn, sønnen Carl. Han døde som spedbarn.
Mathilde skrev også tekst og melodi til en rekke andre sanger, men dette er uten tvil den mest kjente. Hun døde i 1903, bare 44 år gammel, og ble begravd i Texas.

Teksten:
Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel.
Han vet om hva som engster og trykker din sjel!
Om dine beste venner deg enn kan misforstå,
din Jesus deg dog kjenner, til ham du trygt kan gå!

Blir livsveien ensom og tornefull og trang,
å, si det til Jesus, han vandret den en gang!
For han din venn vil være så ei du ensom går,
vil dine byrder bære og lege dine sår.

Den ringeste småting som kommer i din vei,
å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite din Frelser å betro,
å, si det kun til Jesus så får ditt hjerte ro!

onsdag 7. juni 2017

«Å, Jesus, du som fyller alt i alle»



Av Nils-Petter Enstad

For ettertiden er Aage Samuelsen (1915-87) mest kjent for sin omfattende produksjon av kristne sanger og for sine plateinnspillinger. Den mest kjente, og beste, av disse, er «Å, Jesus, du som fyller alt i alle». I år er det 70 år siden den ble skrevet.


Fortellingen om Aage Samuelsens liv, fra drukkenbolt og bråkmaker til vekkelsespredikant, er fortalt mange ganger.
Som mange andre søkte han Gud mens krigen raste.
Det var i 1944, i et møte som ble holdt på Frelsesarmeen i Skien, men i regi av pinsemenigheten. Og det var pinsemenigheten han sluttet seg til.
Han begynte tidlig å vitne og synge på møter rundt om i Skiens-området, først sammen med andre, og etter hvert også alene.
Før han ble frelst, hadde han vært dansemusiker – nå ble det «en annen dans», kan man trygt si.

De første sangene
Som dansemusiker hadde han laget melodier før; nå ble det en ny sang.
Den aller første kristne sangen han skal ha laget, er «I Egyptens mørke før jeg vandret».
Noen hevder at den skrev han bare to uker etter sin omvendelse. Teksten er sterkt preget av såkalt «Kana’ans tale», men har samtidig noe spontant og oppriktig over seg. Det er en slitesterk sang, og er da også i bruk fremdeles.
Ser man på Aage Samuelsens sangproduksjon samlet, kan det virke som om de beste sangene skrev han i de første årene etter sin omvendelse. En av disse er «Å, Jesus, du som fyller alt i alle».
Den skrev han sommeren 1947, mens han var i Oslo og hadde en møteserie.
Dette var på mange måter en veldig god tid for «Broder Aage», som han ofte ble kalt. Han var etterspurt som predikant. Han samlet folk og mange ble omvendt i møtene hans.

«Fikk» sangen
Aage har selv sagt at han «fikk» sangtekstene sine – de kom til ham, og han skrev dem bare ned.
Denne «fikk» han en ettermiddag mens han var gjest hos venner i Oslo.
Etter å ha spist middag med vertskapet sitt, skulle han legge seg ned på sofaen for å hvile litt.
Han har selv fortalt at klokka var omkring halv fire. «Jeg hadde bare ligget fem minutter, så hørte jeg en vidunderlig melodi og sang. Jeg reiste meg opp, grep blokk og penn og skrev teksten ned med en gang».
Teksten har et litt gammelmodig preg, rent språklig, med vendinger som «vunder» og «givet».
Det er en tekst som er full av poetiske og kristelige klisjeer, og det finnes ikke ett eneste originalt bilde eller en uventet språklig vending i den. Samtidig er den preget av en sterk inderlighet og ydmykhet.
Denne kombinasjonen av arkaisk språk og oppriktig ydmykhet kan være det som har gitt sangen dens slitestyrke.
Det er blitt en klassiker, men det er også en veldig «annerledes» Aage-sang når det gjelder teksten. Mens de fleste av disse sangene fra de første årene er vitnesbyrd med fynd og klem, er denne mer meditativ.
Melodien er inspirert av en gammel sigøynertango, men teksten har ikke det mørke og vemodige i seg som gjerne kjennetegner sigøynersangene. Samuelsen er blitt beskrevet som «søndags-Aage» når det gjelder denne teksten.
I 2010 kom sangen med i Frelsesarmeens sangbok, og i 2013 i Norsk Salmebok.

Variert kvalitet
I 2008 ble det gitt ut en bok med 136 sanger med tekst og melodi av Aage Samuelsen. Det er mulig dette er den komplette produksjonen hans.
Det som slår en når man går gjennom disse tekstene, eller om man hører på de 100 sporene på cd-boksen som ble gitt ut i forbindelse med Samuelsens 100-årsdag i 2015, er hvor variert kvaliteten på tekstene til sangene hans er.
Komponisten Egil Hovland skal ha gått gjennom et stort antall av de melodiene Aage Samuelsen lagde, og sa etterpå at han hadde ikke funnet én eneste formell feil ved en eneste av disse melodiene.
Det er nokså utrolig, med tanke på at han ikke hadde noen form for musikkutdannelse. Men han var nok en naturbegavelse.
Når det gjelder tekstene hans, er det mer å sette fingeren på.
Her er det både gal bruk av ord og begreper, og det er en del nødløsninger med tanke på rim og rytme.
Det gjelder det rent håndverksmessige.
Verre er det at mange av tekstene er veldig polemiske, aggressive og rent ut ondskapsfulle i beskrivelsen av andre, troende mennesker. Man kan godt si at mange av melodiene hans fortjener bedre tekster enn det Aage selv ga dem.
Dette har i hvert fall delvis sammenheng med det som skjedde rundt personen Aage Samuelsen fra midten av 1950-tallet og utover.
I 1957 ble det et brudd mellom ham og pinsebevegelsen.
Dette ble dels begrunnet med hans forkynnelse rundt helbredelse ved bønn, dels med de negative presseoppslagene dette skapte.
Det var etter dette at Maran Ata-bevegelsen vokste fram.
Men i 1966 kom det til brudd med den også, etter en mye omtalt tur til København.
Den var nok likevel bare toppen av et isfjell som hadde fått vokse i løpet av det korte ti-året Maran Ata-bevegelsen hadde eksistert.
Hva man ellers kunne si om Aage Samuelsen: Noen organisator var han ikke, og heller ikke noen leder.

«Hvert sitt hyklernavn»
Tekstene i Aage Samuelsens sanger kan grovt deles inn i tre kategorier: De som er gode, de som er helt greie og de som er dårlige. Den midterste kategorien er nok den største.
En av de dårlige er sangen «Jeg søkte etter frelse». Den begynner slik:
«Jeg lengtet etter frelse og søkte over alt.
Hvor fantes fred og helse for en som dypt var falt?
Min barnedåp og konfirmasjon var bare blasfemi,
og prestens døde religion kan ingen glede gi.»


Og slik fortsetter det gjennom fire vers: Krasse, nesten hatske utfall mot særlig statskirken, men også andre kristne retninger – «et dryss av menigheter med hvert sitt hyklernavn», som han synger.
En annen sang som har litt av det samme sleivspark-preget, er «Gå på evangelisk møte».
Men her er sleivsparket også litt selvironisk, så det demper det liksom litt:
«Jeg er døpt som ganske liten i en kirke, pen og stor
og jeg tror på Gud i himlen, jeg som alle andre tror.
Jeg gjør godt mot alle menn’sker, er så pen og pyntelig.
Så å bli no’ bedre enn meg, det syntes jeg var vanskelig...».


I sanger som «Skriftenes Jesus» og «Den gamle religionen» forsøker han å opptre med en viss teologisk tyngde.
Men igjen løper polemikeren av gårde med teologen, som når han i den førstnevnte synger:
«Skriftenes Jesus i Ordet befalte:
La deg begrave i rikelig vann.
Og jeg fikk gjøre som han til meg talte.
Begraves i dråper går slett ikke an…».

At det er ujevn kvalitet hos en sangforfatter med så stor produksjon som den Aage Samuelsen hadde, sier seg selv.
Og om han skrev mange sanger som med fordel kan glemmes, skrev han også perler som «Jeg er herlig løst og fri», «I går, i dag til evig tid», «Jesus er livet for meg», «Ved dagens gry» og «Hvem er hun som er langt mer enn alle perler verd».
Det er sanger som vi leve lenge, i likhet med «Å, Jesus, du som fyller alt i alle».

Litteratur:
Dahl, Tor Edvin/Gangdal, Jon:
Aage Samuelsen – ildvitnet, gjøgleren, mennesket (1996)

Samuelsen, Aage:
136 sanger (2008)

onsdag 17. mai 2017

Fra sangark til salmebok: «La oss vandre i lyset»



Av Nils-Petter Enstad

Den har vært brukt i kristne ungdomsmiljøer i flere årtier, og etter hvert har den også kommet inn i ulike salmebøker. Men opphavspersonen har vært ukjent, både når det gjelder tekst og melodi. Teksten blir gjerne kreditert apostelen Johannes, men litt hjelp har han jo fått. Og komponisten til melodien har vært «ukjent».


Nå er det blitt kjent hvem som står bak «La oss vandre i lyset»; en sang som må kunne kalles en åndelig vise: Det er forleggeren Ellen-Marie Wisløff, nå bosatt i Vestfold.
Hun skrev den i 1972, da hun var 17 år gammel.
Hun var den gang aktiv i skolelaget på Kristelig Gymnasium i Oslo, både som styremedlem og leder, og følte et visst ansvar for at man skulle ha noe å synge på leirer og møter.

Bibelsteder
- Det var jo ikke flust med ungdomssanger på den tiden, sier hun selv. –Jeg hadde alltid med meg gitaren, og fant jeg et bibelsted som ga meg noe ekstra, så satte jeg meg ned med gitaren, og det ble en sang av det.
Et av bibelstedene som ga noe ekstra, var fra apostelen Johannes’ første brev, kapittel fire, vers 10 og 11, og fra vers 5 til 10 i det første kapitlet:
«Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre», og «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss».
Disse bibelversene ble til denne sangen.

Sangark
I 1975 flyttet Ellen-Marie Wisløff til Finnmark, og der kom hun bort fra det kristne miljøet.
Men for noen år siden kom hun tilbake til dette, og oppdaget etter hvert at den enkle visen hun hadde laget i sin tid, nå var i bruk i flere sammenhenger.
– Det har vel vært noen sangark i sirkulasjon, sier hun i ettertid.
Det var Ellen-Marie Wisløffs sønn, Nikolai Paulsen, som oppdaget at sangen sto i Norsk Salmebok, og meldte ifra om dette. Så nå blir opphavspersonen behørig kreditert.
Sangen står ellers både i Frelsesarmeens Sangbok og i «Nye Salmer og sanger» som Det Norske Misjonsforbund har gitt ut.
Den står også i ungdomssangboka «Rop det ut», som Lunde Forlag har gitt ut på vegne av ti forskjellige lutherske organisasjoner. Mitt eksemplar av «Rop det ut» er fra 1982, og der står sangen som nr. 260. Apostelen Johannes er oppgitt som forfatter, mens komponisten ikke er kreditert i det hele tatt.
Noten over disse linjene er hentet fra Ellen-Marie Wisløffs Facebook-side, og historien fortelles med hennes tillatelse.

Her er teksten:
La oss vandre i lyset liksom han er lys,
vandre i Guds lys.
La oss vandre i lyset liksom han er lys,
vandre i Guds lys

Omkved:
Vandre i Guds lys, vandre i Guds lys, vandre i Guds lys,
vandre i Guds kjærlighets lys.

La oss elske hverandre liksom Han har elsket oss,
vandre i Guds lys.
La oss elske hverandre liksom Han har elsket oss,
vandre i Guds lys.

La oss tilgi hverandre liksom Han har tilgitt oss,
vandre i Guds lys.
La oss tilgi hverandre liksom Han har tilgitt oss,
vandre i Guds lys.

Tekst og melodi: Ellen-Marie Wisløff, 1972

lørdag 15. april 2017

Et møte i oppstandelsens hage - om sangen "In the Garden"


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han var en ivrig amatørfotograf, og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere. En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp dette.


Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han Bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannes-evangeliets 20. kapittel. - Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si, skrev han senere, redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868 – 1946).
Teksten i dette kapitlet handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven, og det avsnittet Austin Miles leste akkurat denne dagen var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka og han så for seg møtet i hagen.

Syn
Han forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp avgårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp.
Men Maria hadde kommet litt senere enn dem; hun så dem bare springe av gårde. Og når hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde at noen hadde stjålet Jesus, og begynte å gråte.
Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren.
Og da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»
- Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev Austin Miles senere. - Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken, forteller han.
Sangen heter «In the garden», og er en av de mest populære og mest brukte gospesangene som er laget.
Den er spilt inn av en lang rekke artister, blant dem både Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash – for å nevne «de tre store» innen countrygospel.

Oppstandelsens hage
Mørkerommet der Austin Miles fikk inspirasjon til sangen, er av ett av hans barnebarn blitt beskrevet som «et kaldt, dystert og utett kjellerrom som ikke en gang hadde et vindu, langt mindre en utsikt mot noen hage».
Det er flere «hagefortellinger» i Bibelen: Skapelsens hage, Getsemane hage og altså oppstandelsens hage.
I den norske versjonen av «In the Garden» kan man nok ikke si at poenget med oppstandelsens hage er særlig godt ivaretatt. Den heter «Jeg vandrer i skyggenes lund», og fører nok heller tanken til Edens hage, der Gud gikk omkring sammen med menneskene om kvelden og pratet med dem.
I originalversjonen er møtet mellom sangeren og Frelseren lagt til morgenen – mens duggen ennå er på gresset og blomstene.
Det er metodistpresten Yngvar Johansen (1892 – 1958) som har skrevet den norske teksten.

Den engelske teksten:

I come to the garden alone
While the dew is still on the roses
And the voice I hear, falling on my ear
The Son of God discloses.

Choir:
And He walks with me
And He talks with me
And He tells me I am His own
And the joy we share as we tarry there
None other has ever known.

He speaks and the sound of His voice
Is so sweet the birds hush their singing
And the melody that He gave to me
Within my heart is ringing.

I’d stay in the garden with Him,
Though the night around me be falling,
But He bids me go; through the voice of woe
His voice to me is calling.

Den norske teksten:

Jeg vandrer i skyggenes lund
mens nattens dugg meg husvaler.
Da en stille røst bringer hjertet trøst,
det Jesus er som taler

Kor:
Å, han vandrer med meg han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn

Han kaller så kjærlig og mildt
sorg og uro flyr for hans stemme.
Og enhver som vil legger øret til
skal verdens toner glemme

Jeg ønsker å stanse hos ham
medens mørket om oss seg leirer.
Men han sier meg gå kun trygt din vei,
for deg, min venn, jeg seirer.

torsdag 13. april 2017

Hjalmar Hansen - korsets sanger



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han skrev mange sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Det er korset. Korset og påskebudskapet.


I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to.
Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av det ikke er der, og at mye av det rett og slett er glemt.
Mye var det vi kan kalle «leilighetspoesi» som ble skrevet til spesielle anledninger, og skulle kanskje bare synges den ene gangen.
Og av de sju sangene som står i sangboka i dag, er ikke alle «sanger om korset».

I

Hvem var han så, denne produktive poeten?
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952.
Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen.
Han ble frelsesoffiser som 18-åring, det vil si i 1891.
Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, det var vekkelsestid og det var nybrottstid.
Bildene av Hjalmar Hansen viser en forholdsvis alvorlig mann.
Et litt tungt blikk. Slik sett kan han minne om en annen produktiv armépoet av den samme generasjonen, nemlig H.A. Tandberg.
Hjalmar Hansen giftet seg med kaptein Ellen Nielsen, som i Frelsesarmeens historie ble omtalt som «Lofotens apostel». Det var fordi hun åpnet flere korps i Lofoten og Vesterålen, og vant mange for Jesus.
Ekteparet hadde arbeidsoppgaver for Frelsesarmeen både i Danmark og Island, foruten i Norge. Da de ble pensjonert i 1938 var Hjalmar Hansen sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Han skrev 800 sanger og dikt – vi kan selvsagt ikke få nevnt alle her.
Men en det er naturlig å åpne med, er «Møt ham hver en morgen».
Ifølge opplysningene i vår sangbok er dette egentlig en engelsk sang som Hjalmar Hansen har oversatt.
I ei bok Hansen selv skrev mot slutten av sitt liv, skriver han at det er en sang han skrev med tanke på unge mennesker, og inspirasjonen hadde han fått fra noe han hadde lest i et engelsk blad.

Den neste sangen som skal nevnes er imidlertid Hjalmar Hansens sang fullt og helt.
Her har han skrevet både tekst og melodi.
Inspirasjonen fikk han under Frelsesarmeens årskongress et år. Melodien kom først, og så teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og der skrevet melodien ned.
Etterpå skrev han versene.
Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen heter «Her under korset», etter første linje i koret, som var det Hjalmar Hansen fikk teksten til først.
Sangen er også kjent som «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn…»


II

Vi er kommet til våren 1894, og vi er kommet til en av de mest kjente av Hjalmar Hansens sanger.
Det er også denne sangen Hjalmar Hansen selv regnet som den første sangen han skrev.
Hver søndag ettermiddag i flere uker denne vinteren og våren hadde han reist fra hovedstaden til Snarøya sammen med noen andre frelsessoldater og hatt møter.
Han var assisterende korpsleder i det som den gang het Kristiania 3. korps, og følte et helt spesielt ansvar for møtene ved denne utposten. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud.
Så tok Hansens leder den tunge beslutning at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den 19 år gamle løytnanten syntes dette var en tung beskjed å få, og før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han ved sin seng og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag.
Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:
«Se, mengden til Golgata iler,
og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler;
hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver;
han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»


I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte.
Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da.
Blikket hans falt på dette: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri.
Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var både god og velment.
Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag.
Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang.
Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg.
Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet.
Nå ba han om forbønn.
Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.
«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk.
Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget.
Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt. En av beretningene som Hansen selv var glad i, hadde tilknytning til Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth.
Man kan nesten si at det å få besøk av William Booth for den første generasjonen frelsessoldater nesten var som å få besøk fra himmelen. Grunnleggeren hadde en enorm posisjon blant «frelsesfolket», både hva respekt og popularitet angår.
Med det store, hvite skjegget og de markante ansiktstrekkene kunne han minne ikke så lite om en profet fra Det gamle testamente. Når han besøkte en by, ble de største lokalene for små til å romme alle som ville høre ham. Han var en inspirert forkynner, og tusenvis ble omvendt i hans møter.
Men Hansen forteller at ved en anledning under et besøk til Kristiania, var det som om møtet låste seg.
Ingen kom fram til forbønn under ettermøtet.
Det ble sunget og det ble bedt, men ingen kom fram.
Da begynte en mannlig frelsessoldat som satt på plattformen å synge «Å, tenk, det var allting for meg».
Sangstemmen var sprø og rusten, men de andre frelsessoldatene forsto hvilken sang han forsøkte å ta opp, og snart falt flere hundre stemmer inn i omkvedet.
Da løsnet også ettermøtet, og botsbenken ble fylt av menn og kvinner som ønsket forbønn.
Hansen forteller at mens ettermøtet fortsatte, gikk generalen bort til frelsessoldaten som hadde tatt opp sangen, og som av de fleste var regnet som forholdsvis enfoldig, slo armene rundt ham og ga ham et kyss på kinnet.
Han forsto hvem som hadde vært Guds redskap i det møtet.
Hjalmar Hansen selv oppfattet ikke «Se, mengden til Golgata iler» først og fremst som en påskesang.
I de tidligere utgavene av Frelsesarmeens sangbok har den derfor stått under kapitlet «Frelse», i tråd med forfatterens eget ønske.
I utgaven fra 1977, står den imidlertid blant påskesangene og i den nyeste sangboka er alle sangene ordnet alfabetisk.
Men det er en påskesang; en pasjonssalme og det er på langfredag man synger den.

III

Den neste sangen er en Getsemanesang.
Den er skrevet omtrent samtidig med «Golgata-sangen». Sangen heter «Natten er stille», og er også i høy grad en pasjonssalme.
Getsemane-kampen var en del av Jesu lidelser, akkurat som langfredagen var det. Tenk bare på Jesu fortvilte bønn til sin far: – Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi!
Men la meg nevne noen av de sangene og diktene som Hjalmar Hansen skrev som handlet om korset og Golgata.
Alt mens han levde, ble Hjalmar Hansen regnet som «Golgata-sangeren» framfor noen i Frelsesarmeen. Her fant han sitt tema gang på gang.
Det er nok å nevne noen av titlene på disse sangene og diktene:
«Jeg elsker de naglede hender»,
«Alltid korset, alltid Jesu død»,
«Til ditt kors igjen»,
«Mest jeg ser deg med tornekronen»,
«Det var korset som dro meg til ham»
og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».

Den siste sto i Frelsesarmeens sangbok tidligere, og har sin forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.
Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned …..».


Og omkvedet:
«Enn en gang, enn en gang
vil jeg synge om Jesus min sang,
om Golgata om igjen
om det blod som vellet fram
da for meg han på korstreet hang.»


Om sangen «Alltid korset, alltid Jesu død» fortelles en liknende historie.
Oberst Carl Breien, som også skrev mange sanger, hadde i en samtale med Hjalmar Hansen sagt at han kunne ikke forstå hvorfor Hansen alltid bare skrev om Golgata.
Hansen mente at han hadde da skrevet om andre ting også (og det hadde han jo rett i!), men Breien holdt på sitt. «Det er alltid korset, alltid Jesu død», sa han.
Denne linjen festet seg hos Hansen, og ble en sang:
«Alltid korset, alltid Jesu død.
Korsets gåte, korsets store under
står for meg i mine stille stunder.
Alltid korset, alltid Jesu død.»


IV

En pasjonssalme handler gjerne om han som led og hvorfor han led.
Men det handler også om en far som ofret sin sønn.
Som mistet sin sønn.
I Hjalmar Hansens livshistorie er det også et slikt kapittel.
Om han ikke «ofret» en sønn, så mistet han en sønn, og denne sønnen fikk et minnesmerke gjennom en sang: «Herligste navn som er uttalt på jord».
Vi er kommet til vinteren 1920. Ellen og Hjalmar Hansens eldste sønn, Vilmar, er alvorlig syk. Han var 16 år gammel og hadde fått det som trolig var en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse.
Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto han nok selv også.
Så det faren var opptatt av, var at Vilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse.
Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Vilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt.
-Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen.
Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham.
Om kvelden den nestsiste dagen han levde leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke.
Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til.
Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten.
Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste.
Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom.
«Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove.
I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:

«Herligste navn som er uttalt på jord:
Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror:
Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal:
Jesus, Jesus.

Når jeg har trett lagt mitt hode til ro:
Jesus, Jesus,
og vi er ene i natten, vi to:
Jesus, Jesus,
da blir det smått det som før syntes stort,
da blir det lite, alt det jeg har gjort,
da uten deg vil jeg komme til kort.
Jesus, Jesus.

Gjenlyd der ute fra øret vil nå:
Jesus, Jesus.
Minner fra fortiden for meg vil stå.
Jesus, Jesus!
Hjertet, det skjelver og pulsen er matt,
øynene lukkes, om kring meg er natt,
hvis da det navn som var alltid min skatt:
Jesus, Jesus.»


Og med inntrykket fra sønnens siste timer heter det i det siste verset:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen:
Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen:
Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt:
Jesus, Jesus.»


V

Hjalmar Hansen – Korsets sanger.
Å synge om korset, er å synge om Jesus.
Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».

«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»
Og i koret:
«Min siste dang fra sorgens dype daler
hvor han oppfylte hver en trang, hvert savn,
min første sang i himlens lyse saler
skal bli om Jesus, om hans dyre navn.»


Og her kan det passe å sette strek.

Opprinnelig holdt som kåseri under et pasjonsmøte i Frelsesarmeen, Arendal, langfredag 2014

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang
Ansgar Forlag (u.å.)

søndag 1. januar 2017

Hans navn skal være Jesus



Av Nils-Petter Enstad


For mer enn 100 år siden satt en ung frelsesoffiser og reflekterte over det som teksten for «Jesu navnedag» berører: «Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv» (Luk 2,21).


Frelsesoffiserens navn var Bernhard Fjærestrand, og tankene hans utkrystalliserte seg i noen vers som fremdeles synges:
«Hans navn skal være Jesus,
sitt folk han frelses skal,
og slektens trone reise
ifra dens dype fall».


Slik heter det i det første verset av Bernhard Fjærestrands salme fra 1913. I det neste verset synger han:
«Hans navn skal være Jesus,
for verden er i nød,
og ingen annen frelser
den ut av dom og død».


I det tredje verset heter det:
«Hans navn skal være Jesus,
for han av Gud er sendt,
å knuse syndens velde,
få sorg til glede vendt».


Og i det siste:
«Hans navn skal være Jesus,
han være skal vår drott,
for liv og håp og frelse
vi gjennom ham har fått».


I omkvedet oppsummeres det hele:
«Hans navn skal være Jesus,
det er et frelsernavn,
ham selv til evig ære
og oss til evig gavn».


Navnet Jesus vil både engasjere, begeistre og provosere så lenge navnet huskes og nevnes, og så lenge det finnes en kristen kirke som snakker om dette navnet.
Sangen synges til en melodi av Franz Schubert.Den står både i Norsk Salmebok 2013 og i Sangboken.

Nesten 30 år senere satt den samme frelsesoffiseren i en fengselscelle på Møllergata 19 i Oslo. Som redaktør for Krigsropet hadde han klart å irritere okkupasjonsmakten. Mens han satt der, skrev han igjen vers om Frelseren: «Til grunnfjellet ned når du bygger ditt hus» og «Guds veldige sønn».

***
Bernhard Brynhildsen Fjærestrand, som var hans fulle navn, ble født i Porsgrunn i 1879 og døde i Oslo i 1951. Han begynte tidlig å arbeide på Krigsropet som redaksjonsmedarbeider, og fikk rang som kaptein uten å ha gått på Krigsskolen. Han arbeidet også ved Frelsesarmeens ettersøkelseskontor, og i 1937 ble han utnevnt til sjefredaktør i Krigsropet. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1944.