«Stille og inderlig» - sangen Moody skulle ønske han hadde skrevet

Av Nils-Petter Enstad

Dette er en sang som er mye brukt både i engelskspråklige og nordiske land. Originalversjonen begynner slik: «Softly and tenderly Jesus is calling».

Både tekst og melodi er skrevet av den amerikanske metodisten William Lamartine Thompson, som levde fra 1847 til 1909. Han studerte musikk ved et konservatorium i Boston, og begynte tidlig å komponere. De første komposisjonene hans var rent profane ting, sanger, korverk og liknende. Selv om han var blitt en kristen i ung alder, begynte han ikke å skrive kristne sanger før et stykke ut i sin karriere. Det fortelles at da han fikk problemer med å få solgt disse sangene til vanlige, profane musikkforleggere, startet han sitt eget musikkforlag, og solgte også pianoer og orgel.

Moody & Sankey
Teksten og melodien til «Softly and tenderly» skrev han i 1880, og i 1888 ble den med i samlingen «Sacred Songs and Solos» som Ira David Sankey (1840 – 1908) redigerte og ga ut. Sankey var en nær medarbeider av predikanten Dwight L. Moody (1837-99), som hadde store vekkelser i både USA og Europa. Dette bidro også til å gjøre de sangene som ble brukt i vekkelsesmøtene kjent, og «Moody/Sankey-sanger» ble et begrep.
Da Moody lå på det siste, skal Thompson ønsket å møte ham, men helsepersonalet mente pasienten var for svak. Imidlertid oppfattet Moody hvem det var som sto utenfor sykerommet, og han ba dem slippe ham inn. Der ga han Thompson hånden sin, og sa: -Will, jeg ville heller ha skrevet «Softly and tenderly» enn noe annet jeg har fått gjøre i hele mitt liv!
Så stor betydning mente han at sangen hadde hatt.

Rekke sanger
William Thompson skrev en lang rekke kristne sanger, og ga også ut flere samlinger med slike sanger. Han skal selv ha fortalt at ideer til tekster og melodier kunne komme til ham på de underligste steder og tidspunkter. Han utviklet en egen, mental teknikk som gjorde at han ikke glemte ideen igjen, men klarte å bevare den til han fikk skrevet den ned.
I 1909 ble han syk mens han og familien var på en reise i Europa. De avbrøt reisen og dro hjem til USA, og her døde han et par uker senere.

Norske versjoner
I Norge finnes denne sangen i to versjoner: «Stille og inderlig Jesus deg kaller», og «Frelserens stemme så mildt høres kalle».
Åpningslinja i den første versjonen er mest tro mot originalen, og det er denne versjonen som står i Metodistkirkens salmebok.
Den andre versjonen står i Frelsesarmeens sangbok, der den har vært med i alle utgaver siden 1948.
Begge versjonene har vært spilt inn på plate: «Stille og inderlig» av blant andre Randulf Saunes på LP-platen «Randulf Saunes synger» fra 1970, og «Frelserens stemme» av blant andre Rune Larsen på en av hans gospelplater.

Oversettere
Verken i Metodistkirkens salmebok eller Frelsesarmeens sangbok er det oppgitt noen oversetter. Når jeg formoder at «Stille og inderlig» er en oversettelse av Elevine Heede, er det derfor bare en svakt fundert, men likevel kvalifisert gjetting. Elevine Heede (1820-83) var fra Arendal, og var reelt, men ikke formelt, metodist. Som lærerinne (som det het den gang) kunne hun ikke melde seg ut av statskirken, men det var i metodismen hennes tro var forankret, og det var her hun gjorde et viktig arbeid, blant annet som redaktør av sangsamlingen «Sions harpe» og som både sangforfatter og oversetter.
Blant hennes mange oversettelser er både «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Jeg vil prise min gjenløser». Og det er ikke direkte usannsynlig at også «Stille og inderlig» er blant disse.
Når det gjelder «Frelserens stemme», er min formodning at den enten er oversatt av H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand.
Jeg heller mest mot Fjærestrand, siden Tandberg hadde lett for å gjøre gjendiktninger, snarere enn oversettelser.
Sangen egner seg kanskje bedre som solosang enn forsamlingssang, men det ene utelukker vanligvis ikke det andre.

Nedenfor finner man begge de norske oversettelsene, pluss den engelske teksten.

Stille og inderlig
Stille og inderlig Jesus deg kaller,
kaller på deg og på meg.
Se foran porten han våker og venter,
venter på deg og på meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
du som er trett, å kom hjem!
Ømt og alvorlig nå Jesus deg kaller,
kaller: Å, synder kom hjem.

Han går i forbønn, så hvorfor da vente?
Frelseren ber jo for deg.
Vil du nå trosse den nåde han sendte,
nåde for deg og for meg?

Tiden forsvinner, minuttene flykter,
flykter fra deg og fra meg.
Skyggene faller, og dødsstunden kommer,
kommer til deg og til meg.

Underfull kjærlighet har han oss lovet,
lovet til deg og til meg.
Skjønt vi har syndet, forlatelse skjenkes,
skjenkes til deg og til meg.

Metodistkirkens salmebok

Frelserens stemme
Frelserens stemme så mildt høres kalle,
kalle på deg og på meg.
Favnen er ennå vidtåpen for alle,
åpen for deg og for meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
villfarne sjel, å kom hjem!
Jesus nå innbyr deg, venter og banker,
kaller den trette: «Kom hjem!»

Hvorfor da nøle når Jesus så kjærlig
venter på deg og på meg?
Og ved hans side er plassen så herlig
rede for deg og for meg.

Timene iler og tiden forsvinner,
iler for deg og for meg.
Skynd deg – hos Jesus en tilflukt du finner,
hvile for deg og for meg.

Å, hvilken underfull frelse han skjenker,
skjenker til deg og til meg.
Kjærlig i nåde og ømhet han tenker,
tenker på deg og på meg.

Frelsesarmeens sangbok

Softly and tenderly
Softly and tenderly Jesus is calling,
Calling for you and for me;
See, on the portals He’s waiting and watching,
Watching for you and for me.

Refrain:
Come home, come home,
You who are weary, come home;
Earnestly, tenderly, Jesus is calling,
Calling, O sinner, come home!

Why should we tarry when Jesus is pleading,
Pleading for you and for me?
Why should we linger and heed not His mercies,
Mercies for you and for me?

Time is now fleeting, the moments are passing,
Passing from you and from me;
Shadows are gathering, deathbeds are coming,
Coming for you and for me.

Oh, for the wonderful love He has promised,
Promised for you and for me!
Though we have sinned, He has mercy and pardon,
Pardon for you and for me.

Det meg gleder mest...

Av Nils-Petter Enstad
Sang i en eller annen form har sannsynligvis alltid vært en del av det menneskelige kulturuttrykk. Sangen har vært uttrykk både for sorg og glede, for harmoni og konflikt. Ofte har sangen oppstått i en religiøs kontekst, som et uttrykk for kjærlighet til, redsel for eller respekt for guddommelige makter eller rett og slett Gud.

Denne trangen etter å formidle religiøse tanker, følelser og kunnskap gjennom sang, har fulgt den kristne kirke fram til denne dag. Hver eneste dag er det noen som prøver å feste til papiret – eventuelt taste inn på pc-en – tanker som er født gjennom en religiøs opplevelse, erfaring eller utfordring.
Mange av de mest kjente salmene og andre tekster i den kristne sangskatten, er skrevet av svært unge mennesker. En av de yngste var Thorwald Løwø, han som ga oss sangen «Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk». Den skrev han i 1901, da han bare var 17 år.
Haakon Dahlstrøm forteller i sin bokserie om en del av sangene i Frelsesarmeens sangbok at den unge helgelendingen Thorwald ble frelst på Frelsesarmeen mens han var i bakerlære i Tromsø. Han ble soldat, men det var ikke familien hans glad for. De syntes det var en skam, og den unge gutten ble rett og slett gjort arveløs. Familien ville ikke vedkjenne seg ham lenger!
Den brutale beskjeden fikk han servert i selve begravelse etter en slektning. Kanskje er det denne erfaringen som ligger som en undertone når det heter i sangen han skrev like etterpå: «Han er min, min hele rikdom»?

Oversettelser
Sangen er oversatt til flere språk. Ett av dem er faktisk engelsk. Den amerikanske sangevangelisten Thoro Harris (1874 – 1955) skrev nemlig en sang som heter «Who can scheer the heart like Jesus?», og det har fått noen til å mene at Løwø må ha oversatt denne teksten, for hvem har vel hørt om at en opprinnelig norsk sang blir oversatt til engelsk?
Vel, det finnes noen slike.
«Å, salige stund uten like» er en av dem, «Navnet Jesus blekner aldri» er en annen. Og «Det meg gleder mest» er en tredje. Thoro Harris har selv fortalt at han hadde hørt sangen i Sverige, likt den og laget en engelsk versjon.
I vår sangbok er Thoro Harris oppgitt som opphavsmann for melodien. Det er nok bare en halv sannhet. Det man vet, er at Løwø opprinnelig brukte en annen melodi da han skrev teksten, og den melodien som brukes i dag, og som med større eller mindre rett tilskrives amerikaneren, har forandret seg en del fra det opprinnelige. Man kan derfor like gjerne snakke om at dette er en tradisjonell melodi, en type folkemelodi.

«Anna på søndagsskolen»
På plateserien «Frem fra glemselen», plate nr. 2, finner man sangen «Anna på søndagsskolen». Den går på denne melodien. Sangen er på 11 vers og forteller om ei lita jente som gikk på søndagsskolen og lærte sanger om Jesus. Men faren hennes, som var en brutal og fordrukken fyr, ville ikke vite av slikt, og det endte med at han slo datteren i hjel.

«Som et villdyr i fra skogen
reiste seg den drukne far
slår sitt barn så blodet flyter
ingen skånsel mer han har.
Naboer kommer tager barnet
skamslått fra sin faders hånd,
faderen i cellen føres
hvor han sitter nu i bånd».

Visa, som er en skillingsvise, skal ha en sann historie som utgangspunkt, og ble til i Sverige på slutten av 1800-tallet. Og den ender selvsagt med at faren finner Jesus der i fengselscellen…

Teksten
«Det meg gleder mest» har tre vers. I de tre versene erklærer sangeren sin begeistring for Jesus. De to første versene forteller om hvor viktig Jesus er med tanke på det livet vi lever her og nå, mens det tredje verset peker framover og «ender i himmelen», som slike sanger ofte gjør. Rimene er forholdsvis tradisjonelle, men de står seg godt.
Rent litterært er nok det tredje verset svakest, der eksklamasjoner som «å», «og» og «ja» innleder fire av de fem første linjene i verset.
Teksten har fått noen justeringer underveis. Da Thorvald Løwø skrev sangen, var åpningslinjen i første vers egentlig slik: «Alt som gleder meg er Jesus». Som Haakon Dahlstrøm skriver i sin bok: «Så sterkt vil få uttrykke det». Man kan også notere seg at det tredje verset ikke «endte i himmelen», slik det gjør i dag, men i tjenesten for Gud. «Glad i striden vil jeg drage/Jesus banet har min vei» var Løwøs opprinnelige tekst.
Sangen står i de fleste kristne sang- og salmebøker i Norge.
Thorvald Løwø ble født i 1883 og døde i 1948, 65 år gammel. Bare noen uker før sin bortgang var han blitt pensjonert som brigadér i Frelsesarmeen.


Det meg gleder mest er Jesu
underfulle frelsesverk
som kan reise opp den svake,
gjør den kraftesløse sterk,
som kan bringe trøst og glede
der hvor sorgen er så stor,
trøste den som ofte gråter
på vår syndoppfylte jord.

Jeg er bundet fast til Jesus,
bundet fast med evig bånd.
Intet makter nå å rive
meg ut av min Frelsers hånd.
Han er min, min hele rikdom
jeg er nå hans kjære barn.
Jeg er herlig frelst av nåde,
og fridd ut av Satans garn.

Å, hans kjærlighet er bunnløs
og hans nåde er så stor.
Og hans miskunnhet den rike
aldri tolkes kan med ord.
Ja, den kraft han gir til svake,
den er mer enn nok for meg.
Glad til himlen vil jeg drage,
Jesus banet har min vei.


Litteratur:
Dahlstrøm, Haakon: Med takt og tone (Oslo, 1990)

Jesus elsker alle barna

Av Nils-Petter Enstad

Den hører med til barnelærdommen. For mange av oss ble det den første påminningen om at i Guds øyne er vi alle skapt like og har samme verdi: «Jesus elsker alle barna; alle barna på vår jord. Rød og gul og hvit og svart er det samme, har han sagt. Jesus elsker alle barna på vår jord…»

Det er en gammel sang. Melodien ble laget under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet av George F. Root (1820-95; bildet til høyre). Root støttet unionshæren («Nordstatene»), og skrev flere patriotiske sanger i den forbindelse. Teksten til denne melodien heter «Tramp, tramp, tramp (The Boys are marching)» og skildrer hvordan en nordstatssoldat som er tatt til fange av sørstatstroppene skriver trøstende til sin mor om at «the starry flag» skal seire, selv om han selv blir skutt.
Senere har melodien fått flere tekster knyttet til seg. Fagforeningsaktivisten Joe Hill skrev en sang som også het «Tramp, tramp, tramp», men her er det landstrykeren («The Tramp») som er tema. Her i Norge har man også hørt versjonen «Kom, kom, kom til Frelsesarmé’n».
George Root skrev både tekster og melodier, også til salmer og kristne sanger. Han har også skrevet melodier til flere av blant andre Fanny Crosbys tekster.

Teksten
Teksten til «Jesus elsker alle barna» ble skrevet noen år senere enn melodien. Forfatteren het C. Herbert Woolston; han levde fra 1856 til 1927 og var baptistprest i USA (til venstre i bildet).
Han skal ha blitt inspirert til denne sangen av Jesu ord i Markus 10: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem». På engelsk er det tre vers, men det er bare ett ord som er forandret i hvert vers:
«Jesus loves the little children» og deretter «Jesus died for all the children» og til slutt «Jesus rose for all the children».
Han elsker alle barna - han døde for alle barna og han sto opp igjen fra de døde for alle barna. Nesten synd at man ikke kan gjøre den samme lille endringen på norsk uten at det blir litt rart…

Også det første verset er blitt gjenstand for litt parafrasering. I originalen heter det:
«Jesus loves the little children,
All the children of the world.
Red and yellow, black and white,
All are precious in his sight,
Jesus loves the little children of the world».

Iblant er fargen brun tatt med mellom rød og gul: «Red, brown, yellow, black and white». I nyere tid har noen endret de to siste linjene til: «Ev'ry colour, ev'ry race, all are cover'd by His grace».
Det skal også være de som synger den slik:
«Jesus loves the little children,
All the children of the world.
Fat and skinny, short and tall,
Jesus loves them one and all».

Melodien innbyr til leken kreativitet. Og hvilken sang er det mer naturlig å bli leken i forhold til enn nettopp denne?

«Perleporten»

Av Nils-Petter Enstad

Han huskes først og fremst for to sangtekster, svensk-amerikaneren Fredrik Arvid Blom, eller Fred Bloom, som han også kalte seg. Med ti års mellomrom skrev han tekstene til «Gullgraversangen» og «Han skal åpne perleporten». Mellom de to sangtekstene lå både seire og nederlag på det personlige plan.

Blom ble født i Sverige i 1867, noen kilder oppgir 1872. Han var først offiser i Frelsesarmeen og siden pastor i misjonsforbundet. Han drev også en tid som forretningsmann.
Som ung var han også sjømann og kom til USA rundt 1890. Han prøvde seg som gullgraver i California. Her kom han i kontakt med Frelsesarmeen, enten dette nå var et gammelt bekjentskap som han gjenoppfrisket, eller et nytt.
Gullgravingen ga tydeligvis ikke noe resultat, og i stedet ble han offiser i Frelsesarmeen. Armeen hadde den gang et eget, skandinavisk arbeid i USA, og Blom, som nå kalte seg Fred Bloom, hadde sine arbeidsoppgaver her. I en bok fra 1988 om dette arbeidet, omtales han som en av lederskapet i denne delen av Frelsesarmeens virksomhet.

«Himmelsk millionær»
I 1907, mens han var leder for Chicago VII, en skandinavisk menighet innen Frelsesarmeen, skrev han en visetekst som spilte på hans erfaringer som mislykket gullgraver. Det var ganske sikkert en erfaring han delte med mange andre, og som han oppsummerte med ordene «å være himmelsk millionær, er mer verd enn gull». Teksten ble skrevet til en melodi Blom må ha hørt i sin ungdom, nemlig «Tantis serenad», oppkalt etter en meget populær klovn som opptrådte på Cirkus Djurgården i Stockholm på 1890-tallet. Sangen sto på trykk sommeren 1907 i det skandinavisk-språklige «Krigsropet», som ble gitt ut i USA i denne tiden, og som ikke må forveksles med det norske bladet av samme navn.
Sangen ble mye sunget i de skandinaviske armémiljøene, og ble også kjent i «gamlelandet». Men det var først da Lapp-Lisa satte den på sitt repertoar på 1930-tallet at sangen fikk den popularitet den siden har hatt. Hun spilte den inn på plate i alt tre ganger, og gjorde den til litt av en slager.

«Perleporten»
I årene som fulgte, skjedde det mye i Fred Blooms liv. Han var blitt enkemann i ung alder, og det var muligens i forbindelse med at han giftet seg igjen at han sluttet som frelsesoffiser. Han begynte på et teologi-studium, og ble pastor i en misjonsmenighet.
Han prøvde seg også som forretningsmann. Det gikk ikke så bra, og i noen av de nokså spredte kildene heter det både at han måtte sone en fengselsstraff, og at han begynte å drikke.
Sikkert er det at da han oppunder jul i 1916 oppsøkte sine gamle venner og tidligere kollegaer fra Frelsesarmeen, Oscar Blomgren og frue, var han langt nede både åndelig og menneskelig. Ekteparet Blomberg var nå ledere for Chicago VII, menigheten han selv hadde vært stasjonert ved ti år tidligere. Han ble invitert til å feire jul sammen med familien Blomgren, og man forsøkte på ulike måter å oppmuntre ham og hjelpe ham.
Blant annet sang man en julesang som en norsk-amerikansk frelsessoldat hadde skrevet tekst og melodi til. Denne frelsessoldaten het Alfred Dulin. Den ble sunget flere ganger i løpet av julen, og en dag ba Blom sitt vertskap om de kunne skaffe ham en penn og litt papir. Litt senere kom han tilbake med en tekst han hadde skrevet, og som kunne synges til Dulins melodi. Som overskrift på teksten hadde Bloom satt: «För blodets skuld». Det var sangen om perleporten.
En kilde forteller også at han i denne perioden fikk et nytt, åndelig gjennombrudd. Det skjedde ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago VII.

Omskiftende liv
Etter sitt nye, åndelige gjennombrudd, begynte Blom å forkynne igjen, og sang gjerne sine egne tekster i møter og gudstjenester. Han reiste tilbake til Sverige, og ble pastor i misjonsmenigheten i Säter.
I tillegg til de sangene som her er nevnt, ga han også ut et par diktsamlinger.
Han var gift tre ganger. Hans første kone døde i 1900 etter bare to års ekteskap. Han giftet seg igjen i 1908, og ekteparet fikk tre barn. I samlingen «Blandade dikter» fra 1916 skriver han om både kona og barna. Trolig har ekteskapet knirket en del på denne tiden, blant annet med tanke på fengselsoppholdet han måtte gjennom, og det ble oppløst i 1919. Etter hjemkomsten til Sverige i 1921 giftet han seg for tredje gang, og de fikk en sønn i 1925. Men i mai 1927 døde han av komplikasjoner i forbindelse med en blindtarmbetennelse. Den siste tiden skal han ha vært reisende predikant i baptistsamfunnet i Sverige. Siden kildene oppgir to forskjellige årstall for hans fødsel, får vi her nøye oss med å konstatere at han enten ble 55 eller 60 år gammel.

«Perleporten»
Av de to sangene som lever etter ham, er «Perleporten» den som brukes mest. Den står i flere sangbøker, og brukes mye både i Frelsesarmeen og andre frikirkelige og vekkelseskristne sammenhenger.
I originalutgaven hadde sangen fem vers, men i dag er det fire av disse som brukes. I noen sangbøker står det bare tre vers. Det har ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt sangen til norsk. I Frelsesarmeens sangbok kom den med første gang i 1977. Da var bare tre av versene med. Verset om den jagede duen var tatt ut, men kom med da sangboka kom i nytt opplag. I utgaven fra 2010 er dette verset igjen tatt ut.

Melodien og komponisten
Da Blom skrev sin tekst om «Perleporten», brukte han en melodi av Alfred Olsen-Dulin. Den var skrevet til en julesang der Alfred Olsen-Dulin også hadde skrevet teksten. Denne teksten er imidlertid gått tapt.
Alfred Olsen-Dulin var en norsk-amerikansk frelsesmusikant – muligens offiser - som på dette tidspunkt var 23 år gammel. Han var sønn av ekteparet Magnhild og Gustav Dulin-Olsen, men Alfred har på et tidspunkt latt de to leddene i etternavnet bytte plass, og etter hver droppet han Olsen og kalte seg bare Alfred Dulin. Foreldrene hans hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Moren Magnhild ble frelsesoffiser høsten 1888, og året etter, 21 år gammel, ble hun sendt til Kristiansand for å åpne korpset der. I 1893 giftet hun seg med kaptein Gustav Olsen, og året etter ble Alfred født. I 1897 døde Magnhild av blodpropp etter å ha født sitt andre barn, som var en pike.
Magnhild og Gustav hadde brukt «Dulin-Olsen» som slektsnavn, men da Gustav giftet seg igjen rundt 1900 sløyfet han «Dulin». I dette ekteskapet ble det også født en sønn, som senere ble kjent som komponisten Sparre Olsen. Denne sønnen hadde, så vidt vites, ingen tilknytning til Frelsesarmeen som voksen.
Alfred bodde i USA i mange år, og var aktivt med i Frelsesarmeens musikkliv. Senere flyttet han tilbake til Norge, og bodde i flere år sammen med sin stemor i Frelsesarmeens gård i Nordregate i Oslo. Faren døde allerede i 1918, mens stemoren levde til 1946. At han bodde sammen med henne, tyder på at han var ugift. Etter hennes død ser det ut til at han vendte tilbake til USA, der han skal ha bodd i et av Frelsesarmeens hjem for pensjonister. Her forsvinner også sporene etter ham, men trolig døde han rundt 1960. Da var han 66 år gammel.

Teksten:
Teksten med fire vers og omkved er slik:

Som en herlig guddomskilde,
mektig, dyp og rik og stor,
er den kjærlighet og nåde
som i Jesu hjerte bor.

Omkved:
Han skal åpne perleporten
så at jeg får komme inn,
for med blodet har han frelst meg
og bevaret meg som sin.

Engang som en jaget due,
som en såret hjort jeg var.
Men et sykt, bedrøvet hjerte
Jesus aldri bortvist har.

Under over alle under:
Alt tilgav han meg en gang.
Om hans underfulle nåde
vil jeg synge glad min sang.

Når en gang i livets aften
jeg for porten banker på,
da ved Jesu store nåde
skal den åpen for meg stå.

Engelsk utgave
Teksten er også oversatt til engelsk. Den er foretatt av Nathaniel Carlson i 1935. Han var også svensk-amerikaner, og levde fra 1879 til 1957. Han var pastor i det som omtales som «The Evangelical Free Church», og skrev en rekke sanger, i tillegg til oversettelser.
På engelsk er første vers og omkvedet av «Perleporten» slik:

Love divine, so great and wondrous,
Deep and mighty, pure, sublime;
Coming from the heart of Jesus—
Just the same thro' tests of time.

Refrain:
He the pearly gates will open,
So that I may enter in;
For He purchased my redemption
And forgave me all my sin.

Litt om salmen «Se, markene er hvite»

Av Nils-Petter Enstad

Det var krig i Norge, året var 1942. Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».

Den som førte an i dette arbeidet var en tidligere prost i Dalane, og tidligere kretsstyreformann i Den Norske Israelsmisjon, Sigmund Feyling. Etter at han meldte seg til nazistyrets tjeneste hadde han fått en stilling som «ekspedisjonssjef» i Kirke- og undervisningsdepartementet. Det var i utgangspunktet en byråkratstilling, men Feyling var i realiteten den som styrte quislingregimets kirkepolitikk fram til kapitulasjonen i 1945.
Midt i denne turbulensen kunne Det norske Misjonsselskap markere sitt 100-årsjubileum.
Det førte til en del turbulens i seg selv; blant annet fordi nazibiskop O.J.B. Kvalsnes var dypt fornærmet over at han ikke var invitert til markeringen av 100-årsjubileet. Han hadde da siden 1936 vært innvalgt som medlem av hovedstyret i misjonsselskapet.

Ungdomssekretær
Samme år som misjonsselskapet fylte 100 år, hadde man ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær. Sigurd Lunde var fra Stavanger, der også Misjonsselskapets hovedkontor lå. Allerede som 16-åring hadde han skrevet tekst og melodi til en sang som fremdeles huskes: «Jeg er frelst, å, for en nåde».
I jubileumsåret skrev han en ny tekst. Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord».
Selv om Lunde komponerte melodier selv, valgte han i dette tilfellet å bruke en melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855 – 1933). Geibel, som hadde vært blind siden han var åtte år gammel, var en kjent og anerkjent musiker i sin samtid, og er registrert som opphavsmann for et 40-tall salmemelodier. Blant disse finner man blant annet en sang som «Stå opp, stå opp for Jesus».
Det ble skrevet flere salmetekster i tilknytning til misjonsselskapets 100-årsjubileum. Den mest kjente er Ronald Fangens tekst «Guds menighet er jordens største under». I motsetningen til Sigurd Lundes tekst, er Fangens tekst preget av tiden den ble til i, som når det det første verset heter «…mens verdensriker stiger og de synker» og i det tredje «…er natten lang, er kampen full av kvaler».

Fra radio til biskop
Etter krigen ble Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende. Etter et studieopphold i USA ble han i 1952 ansatt som programsekretær for religiøse programmer i NRK. Her huskes han nok særlig for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører». Etter noen år som prest i Ullern i Oslo, ble han i 1977 biskop i Stavanger.
Han var ikke av de biskopene som skapte overskrifter i de ni årene han hadde dette ansvaret. Han ble betraktet som en teologisk konservativ, men personlig romslig kirkeleder. Han var levende opptatt av kristen sang og musikk, og satt som medlem i flere komiteer som arbeidet med dette.
Blant de mange sangene han dels skrev, dels komponerte, dels oversatte kan nevnes «Dine løfter er mange», som han skrev både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skrev tonen til. Han skrev også flere bøker.

Misjonssalme
«Se, markene er hvite» er likevel – i hvert fall i vekkelsessammenhenger – den som er best kjent. Derfor er det litt overraskende at den faktisk bare står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok. Den står ikke i Norsk Salmebok og heller ikke i sangbøkene til pinsebevegelsen, De frie venner eller Misjonsforbundet. I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1948. I Frelsesarmeen brukes den gjerne i forbindelse med misjonsmøter, og ved ordinasjon og utsendelse av nye frelsesoffiserer. Med både tekst og melodi som gjensidig forsterker sangens sterke appell til tjeneste, er det en sang som både unge og eldre frelseskrigere kjenner seg igjen i.
Det bærende motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (4, 35).
Sigurd Lunde var født 27. april 1916 og døde 21. januar 2006, få uker før sin 90-årsdag. Da hadde han vært syk i lengre tid.

Teksten er slik:
Se, markene er hvite og høsten er så stor,
og de er få som kjemper for Jesus her på jord.
De fleste frykter of’ret og kallets bitre vé
imens de dør der ute, dør uten lys å se.

Omkved:
Gå inn i rekken! Gå inn i kampen nå!
I dag når Jesus kaller deg,
da svar ham;
da svar ham ja – og gå!

Misjonens herre venter på unge som vil gå,
med livet selv som innsats i ildlinjen å stå,
som budskapet om Jesus vil bære dit Gud vil,
som gir seg selv som offer for Herrens alterild.

Å, vi må være snare, for Kongens bud har hast!
Og mørkets makter binder de arme folk så fast.
La alle hensyn fare! Si halvhets vei farvel.
Gi Jesus å få eie din tid, din kraft, deg selv.

Så vil vi være villig å gå dit Jesus vil
her hjemme og der ute; Gud gi oss nåde til
å stå hvor han oss setter, med kjærlighet og glød
å kjempe tro for riket, for Jesus til vår død!

Nr. 500 i Frelsesarmeens sangbok 2010

Litteratur:
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 2 (Oslo, 1965)
Jørgensen, Torstein (red.): I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842 – 1992 (Stavanger, 1992)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang & salmeleksikon (Oslo, 1997)