Edinburgh Castle og Edinburgh Military Tatoo, en augustdag i 2015. Showet åpner med en gruppe sekkepipeblåsere. Nummeret er – antar jeg – en slags medely over kjente, skotske melodier. En av dem kjenner jeg igjen. Det er melodien på en sang jeg har sunget mange ganger, men det slår meg også at det må være en stund siden sist. Omkvedet er slik: «Å, rør med din ild ved mitt hjerte, og lær meg gå tjenestens vei. Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til, min Mester, å, gi den til meg…». Kommet tilbake fra tatoo-en klarte jeg å rekonstruere to av versene etter hukommelsen. Sånn noenlunde…
Sangen er skrevet av Albert Orsborn, Frelsesarmeens sjette general. Han satt i stillingen fra 1946 til 1954. Han var 59 år da han ble valgt, og ble i ettertid omtalt som «den unge generalen». Han valgte å pensjonere seg da han var 67; kanskje prøvde han å gi et signal på den måten: Man var ikke nødt til å fortsette til man var 70. I ettertid var det nok noen som ønsket at i hvert fall han hadde gjort det…
Han var med da Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge 22. januar 1888. Da var han i underkant av halvannet år. Hans foreldre hadde fått ansvaret for dette nye arbeidsfeltet, men etter åtte-ni måneder i stillingen, ble de beordret tilbake til England. Årsaken skal ha vært at Albert Orsborn sr. tok stilling i et betent, politisk spørsmål, nemlig Norges union med Sverige. Han støttet de kreftene som ville oppløse unionen. Senere sluttet både han, kona hans og flere av barna som frelsesoffiserer, mens Albert jr. fortsatte i tjenesten.
Han hadde en rekke ulike ordrer og i flere land, blant annet sjefsekretær i New Zealand, territorialleder i Skottland og britisk kommandør.
Han må ha vært en av de mest produktive sangdikterne i Frelsesarmeen. Ifølge et «salme-nettsted» (www.us.songselect.com) er han registrert med 72 sangtekster. I Frelsesarmeens norske sangboka fra 2010 er han representert med sju tekster. Blant disse er «I ditt åsyns skjul, å Herre» («In the hiding of Thy Presence»), «Mester, om min fot har vaklet» og «Mitt liv i verda delast må» («My Life must be Christ’s Broken Bread» - en tekst om at den sanne nattverd er den tjeneste Kristi etterfølgere utfører som hans brutte brød og utgytte vin), for å ta de som appellerer sterkest til meg.
«For himlen å redde»
Når melodien til «For himlen å redde en villfaren slekt» ble spilt på tatoo-en, var nok ikke det med referanse til Orsborns tekst. For han skrev, som mange andre også gjorde på den tiden, sin tekst på en allerede kjent og kjær melodi. I dette tilfellet heter melodien «The Old Rustic Bridge», og er skrevet av J.P. Skelly. Han har også skrevet teksten til sangen av samme navn, men Skelly selv har jeg ikke klart å finne ut noe mer om foreløpig. Sangen er vel nærmest en ballade.
På engelsk heter Orsborns tekst «The Saviour of Man came to seek and to save», og ble skrevet i 1918. På den tiden var Orsborn divisjonsungdomssekretær i Øst-Londons divisjon. Senere, som mannlig avdelingssjef ved Den internasjonale krigsskolen i London, skal han ha skrevet en ny sang til hvert av de forente hellighetsmøtene som kadettene var med om den gang.
Tradisjonen med forente hellighetsmøter ble også holdt i hevd her i Norge, og da jeg var på krigsskolen i årene 1971-73 var dette en fast post på fredagenes program.
«For himlen å redde» står som nummer 131 i Frelsesarmeens sangbok (2010). Det er ikke oppgitt noen oversetter, men et tips kan vel være at det enten er H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand som har stått for denne.
Albert Orsborn ble forfremmet til herligheten i 1967, nær 81 år gammel.
For himlen å redde en villfaren slekt
vår Frelser til jorden steg ned.
Hans sjel var i glød
for en verden i nød,
fortapt, uten Gud, uten fred.
Men enn er det marker som vitner til høst
og sjeler som roper på brød,
og villfarne får som i ørkenen går
og hjerter som skriker i nød.
Omkved:
Å, rør med din ild ved mitt hjerte
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild
er hva jeg trenger til.
Min Frelser, å gi den til meg.
Står Jesus ei ennå blant skaren i dag
hvor skrikende spørsmål oss når?
Og er han ei ennå den sjelenes venn
med balsam for sviende sår?
Skal vi som fra Gud har det frelsende bud
stå sløve, si stener for brød?
De oppvekkes kan kun ved sjeler i brann
som eier Guds kjærlighets glød.
Ei rettferd kan vinnes ved vold eller makt,
ei lærdom gir sjelene brød.
Vår ringe forstand aldri sjelene kan
gi svar i alle angst og all nød.
Å, Frelser, så rør ved mitt hjerte på ny
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til,
min Frelser, å, gi den til meg.
Albert Orsborn, 1918
