«Hist hvor alle sorger er for evig borte»

Denne sangen sang vi ofte da vi var stasjonert i Danmark (1978-79). Vi kunne melodien fra før av og sangen hadde en grei tekst.

I Danmark er melodien kjent som «Skamlingsbanken»; i Norge som «Barndomshjemmet» eller «Der hvor kornet sakte bøyer seg for vinden».
Skamlingsbanken er et sted i Danmark, det høyeste punktet i Sønder-Jylland, leser jeg på wikipedia. Skamlingsbanken er to-tre kilometer lang, og nokså kupert, så fra det høyeste punktet kan man se langt utover – man skal ellers ikke så høyt opp fra bakkenivået for å «se langt utover», uansett hvor man er i Danmark.
Teksten til denne sangen er skrevet av kommandør Theodor Westergaard (1874 – 1941).
Han var dansk frelsesoffiser, men tjenestegjorde for det mest i Norge, blant annet som krigsskolesjef på 1920-tallet og som territorialleder fra 1936 til sin død.
Han var kjent som en fremragende forkynner, og skrev også en del sangtekster.
To av dem står i Frelsesarmeens sangbok fra 2010: «Den herligste lovsang på jorderik klang» (nr. 36) og «Hjertet er vendt mot ditt åsyn» (nr. 241).

Teksten nedenfor er forsiktig fornorsket av denne blogger, men det er noen danismer i den fremdeles…

Hist hvor alle sorger er for evig borte

Hist hvor alle sorger er for evig borte
og hvor aldri noen smerte finner frem.
Der bak skyen, bak de gylne perleporte
ligger landet hvor jeg har mitt rette hjem.
Til det landet, bort fra jorden, iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Men jeg må ei kun for denne tanken dvele,
jeg må skynde meg å virke for min Gud,
så jeg med på veien kan få mange sjele
som vil synd forsake, lyde Herrens bud.
Framfor alt, så må jeg vokse i hans nåde
og bli mindre i meg selv for hver en dag,
inntil han til slutt har løst hver jordisk gåte,
og jeg høre kan Guds englers harpeslag.

Å, så er jeg da til ham for evig bundet,
og i Jesu selskap trives jeg så godt.
Alt jeg lengter mot, har ved hans kors jeg funnet,
ved hans død jeg liv og salighet har fått.
Nå fra jorden opp mot himlen iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Th. Westergaard

Finnes en venn lik den milde Jesus?

Dette er en sang som har dukket opp i tanken min de siste dagene.

Fra min barndom husker jeg åpningslinjene slik:
«Finnes en venn lik den milde Jesus?
Nei, ei én, nei, ei én…»
Kanskje er det bokstavrimet i den andre linjen som gjør at den har festet seg? Og så var det noe eget med melodien.

I dag er teksten litt annerledes. Jeg ser i sangboka «Evangelietoner» (pinsebevegelsen) at teksten ble revidert i 1979; det var kanskje da «..nei, ei én» ble erstattet med «..ikke én»?
Jeg har også funnet sangen i sangboka «Schibolleth» (De Frie Evangeliske Forsamlinger) og i «Sildingregn» (Maran Ata-bevegelsen).

I den versjonen som står nedenfor, har jeg plukket litt fra «Evangelietoner» og litt fra «Schibolleth», rett og slett ut fra hva jeg synes er best, rent litterært. I «Evangelietoner» har sangen fire vers, mens den har fem vers i «Schibolleth». Den engelske versjonen har fem vers.

Teksten er skrevet av den amerikanske metodistpresten Johnson Oatman jr. (1856 - 1926), og melodien er laget av en som het George F. Hugg (1848 - 1907). Sangen skal være skrevet i 1890, og melodien i 1895.
Nedenfor finner man også den engelske teksten.
Noten er scannet fra «Schibboleth».
Noen opphavsmann til den norske teksten har jeg ikke klart å finne fram til.

Egentlig en sang man godt kan finne fram igjen og bruke, både som solo- eller duettsang, i sanggrupper og som forsamlingssang.


Finnes som Jesus en venn i trengsel?

Finnes som Jesus en venn i trengsel?
Ikke en, ikke en!
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Omkved:
Jesus kjenner vår kamp og møye,
leder oss til vår dag er endt.
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Finnes det noen så ren og hellig?
Ikke én, ikke én!
Finnes det noen så god og kjærlig?
ikke én, ikke én!

Ble vel en kristen forlatt i nøden?
Ikke én, ikke én!
Ble vel en synder fortrengt til døden?
Ikke én, ikke én.

Var det en dag han ei ville glede?
Ikke én, ikke én.
Var det en natt han ei ville frede?
Ikke én, ikke én.

Kom, la oss gå ham med sang i møte,
hver og én, hver og én.
Våkne fra søvn og stå opp fra døde,
hver og én, hver og én,

There's not a Friend like the Lowly Jesus

There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!
None else could heal all our souls' diseases:
No, not one! no, not one!

Chourus:
Jesus knows all about our struggles;
He will guide 'til the day is done:
There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!

No friend like Him is so high and holy,
No, not one! no, not one!
And yet no friend is so meek and lowly,
No, not one! no, not one!

There's not an hour that He is not near us,
No, not one! no, not one!
No night so dark, but His love can cheer us,
No, not one! no, not one!

Did ever saint find this Friend forsake him?
No, not one! no, not one!
Or sinner find that He would not take him?
No, not one! no, not one!

Was e'er a gift like the Savior given?
No, not one! no, not one!
Will He refuse us the bliss of heaven?
No, not one! no, not one!

«Heller ikke jeg fordømmer deg»

Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli

Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
Fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!

Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.

Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»

Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!

Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»

Ukjent forfatter

Denne sangen hørte jeg første gang på slutten av 1960-tallet.
Jeg har ikke klart å spore opp hvem som har skrevet teksten eller melodien, men sangen er kjent i de fleste kristne miljøer og sammenhenger.
Bakgrunnen for teksten er fortellingen i Joh 8, 2-11 om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd.
Jeg er sikkert ikke den eneste som i årenes løp har tenkt: Hva i all verden var det Jesus skrev i sanden?