søndag 27. desember 2015

Frå julehefte til salmebok: «Det lyser i stille grender»


Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve ut diktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord».


Diktet het berre «Jolekveld», og det første av dei fem versa var slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusene barnehender
mot himmelen ljosa held»
.

Melodi
Alt året etter fekk diktet melodi.
Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen vart mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934.
Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst.
På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987.

Fem eller fire vers?
Då teksten vart publisert første gong, hadde han fem vers. Då songen vart med i Lars Søraas si songbok, strauk Sande det siste verset. Det var særleg den siste linja han var misnøgd med, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
- Ein kan ikkje binde mørkret, var Sande si eiga grunngjeving.
Då Søraas kontakta han og fortalde om melodien han hadde laga og songboka han planla, skal Sande sjølv ha gløymt heile teksten. – Eg har ikkje skrive noko juledikt, var den første kommentaren hans. Men då Søraas las det første verser for han, hugsa han dei andre, og tok dei på strak arm. Det kan ha vore då han strauk det siste verset, med den grunngjevinga som er nemnt.
Då songen kom med i Salmer 97 var det med dei fire versa Sande sjølv hadde godteke. Men i Norsk Salmebok (1985) står alle fem versa sjølv om familien protesterte mot dette. Dei synte til Sande sitt eige ynskje.
Salmebokkomiteen endra då «myrkret» i siste line til «døden». Denne versjonen har ein ført vidare i Norsk Salmebok 2013.
Det same har ein gjort i Frelsesarmeens Sangbok frå 2010. Songen er også med i den katolske kyrkja si salmebok frå år 2000: «Lov Herren».

Det kristelege
Det er og dei som har undra seg på om Sande verkeleg har skrive det siste verset. Argumentet har vore at verset er for «teologisk». Men verset var med då teksten vart publisert første gong, og når Sande seinare strauk det, var det som sagt med ei språkleg og litterær grunngjeving, og ikkje ei teologisk.
Jakob Sande var elles ikkje redd for det «kristelege», og nytta fleire gonger bibelske motiv i dikta sine. Dette var stoff han kjende godt, både som lærar sjølv, og som son av ein lærar og klokkar. «Bestemorsbibelen har eg lese frå perm til perm i årevis», sa han.
Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset:
«Lær mi sjel kor du laut lida
syn meg såret ditt i sida
styrk og nør mi veike tru».

Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka diktet, som berre het «Salme», som ein reaksjon på den harde kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen. Jakob Sande si burleske att-fortelling om då Israel-folk kryssa Raudehavet, eller om kona til Lot, vart oppfatta som gjøn med det heilage. Sande vart både såra og sint over bokmeldinga, og skreiv eit nokså beiskt og bittert dikt med klår adresse til meldaren. Det ville han ha med i den neste samlinga. Men Sande sin forleggar Harald Grieg forsto at her laut ein verna diktaren mot seg sjølv, og fikk stroke diktet.
Jakob Sande skreiv mange andre dikt som syner at han kjende dei bibelske omgrepa og dei bibelske fortellingane. Det er sagt om Jakob Sande sine religiøse dikt at de når frå jolaftan til langfredag, men dei når aldri fram til første påskedag. Det verker verka rett, men kva dette skuldast, er ikkje så lett å seie. Eit av dei seinaste dikta hans, «Då Gud heldt fest i Fjaler», endar opp med ei bøn:
«Gud unne oss alle nåden
når timen vår er forbi.»


Samlingar
Jakob Sande sjølv skal ikkje ha vurdert «Det lyser i stille grender» serleg høgt. Teksten står ikkje i nokon av dei diktsamlingane han ga ut, og er heller ikkje med i den utgåva av «Dikt i samling» som han sjølv redigerte. Her luka han elles ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine.
Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein salme som har vorte ein juleklassikar.

Kjelder:
Bruaset, Oddgeir: Det lyser i stille grender. Historien om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til (Genesis, 2009)
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006)
Nytt norsk salmeleksikon, bind I (Tapir Akademisk Forlag, 2011)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)

torsdag 24. desember 2015

Fra Ringsaker til Betlehem




Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I mer enn 60 år har julebudskapet og Betlehems-stjernen vært lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».


Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for 1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?

Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter». Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku». Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne. Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin. Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene. Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)



tirsdag 15. desember 2015

Fritenkerens julesang


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Den sto svenske tenoren Jussi Björling for. Om hans versjon av «Adams julesang» – den de fleste av oss kjenner som «O helga natt» - er det nærliggende å si: «Ingen over - ingen ved siden».


Sangen kalles ofte «Adams julesang», med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker.
Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det».
Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle». Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«... gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led».


I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».


Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, «Oh, Holy Night», er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antslaveriperspektivet» utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916.
Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Den er er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Når artister som Sissel Kyrkjebø og Carola har sunget «O helga natt», er det gjerne denne oversettelsen de har brukt.
Men den mest kjente versjonen - uansett språk - sto tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) for.
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet «Björlingkvartetten», og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder». Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde i september 1960, bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble bare 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

onsdag 9. desember 2015

En trommevirvel for Jesus-barnet



Av Nils-Petter Enstad


Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg. Den bæres av et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I år er det 60 år siden «The Little Drummer Boy» ble spilt inn på plate første gang.





Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager

Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor. I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang. Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music. Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn.
Den er også spilt inn som en duett mellom David Bowie og Bing Crosby.
På Youtube ligger en video der Whitney Houston og hennes datter Bobbi Kristina synger den sammen.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren

Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet

Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet.
Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

****
Den engelske teksten er slik:


Come they told me
Pa rum pum pum pum
A new born King to see
Pa rum pum pum pum

Our finest gifts we bring
Pa rum pum pum pum
To lay before the King
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

So to honor Him
Pa rum pum pum pum
When we come

Little baby
Pa rum pum pum pum
I am a poor boy too
Pa rum pum pum pum
I have no gift to bring
Pa rum pum pum pum
That's fit to give our King
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

Shall I play for you
Pa rum pum pum pum
On my drum

Mary nodded
Pa rum pum pum pum
The ox and lamb kept time
Pa rum pum pum pum
I played my drum for Him
Pa rum pum pum pum
I played my best for Him
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

Then He smiled at me
Pa rum pum pum pum
Me and my drum









tirsdag 8. desember 2015

Litt om sangen «Du kommer, Jesus, til meg inn»




Av Nils-Petter Enstad

Kanskje var det forfatternavnet jeg registrerte først, før jeg fikk noe forhold til sangteksten. Det var nemlig noe kjent ved initialene…


«N.P. Madsen» sto det under sangen i Frelsesarmeens sangbok, som alltid har vært min hymnologiske «grunnbok». Da jeg ble frelsessoldat i 1968 var det fremdeles utgaven fra 1948 som gjaldt. Som korpsleder i Nannestad var jeg med og introduserte sangboka av 1977; jeg husker tilmed at vi hadde det som et slags tema på en lørdagsfest i korpset. Da sangboka av 2010 skulle lanseres, ble jeg bedt om å ta den siste korrekturlesingen på den; jeg har ennå ikke funnet noen feil som jeg overså den gang. Og «Du kommer, Jesus, til meg inn», med tekst av «N.P. Madsen» har vært med hver gang.
Nå kan «N.P» være forkortelse for mange ting. Han kunne ha hett Nicolai Parelius, for eksempel; det finnes nok foreldre som ville gitt sin sønn et slikt navn. Men han het – som enkelte andre bra folk – noe så enkelt som Niels Peder; jeg også sett navnet skrevet som «Nils Petter» på et nettsted med salmetekster.
Men Nils Petter er den norske måten å skrive et utmerket navn på; den danske er Niels Peder. Da jeg var frelsesoffiser i Danmark i min ungdom, var vi to aktive offiserer med det fornavnet; den ene var yours truly, og den andre var dansk-islandske Niels Peder Arskog (jeg gjetter på at navnet egentlig bør staves «Árskóg»).

Så til sangen.
Niels Peder Madsen var en dansk prest og forfatter. Den er skrevet i 1905, og var en av de siste sangtekstene han skrev. Den omtales som mest en av de personlige sangene han skrev, og man kan spore mye av hans egen livshistorie i teksten. Den ble ikke publisert mens han levde, men ble funnet etter hans død sammen med en del etterlatte papirer. Blant notatene lå også en annen mindre kjent sang av ham. Det er sangen «Kom til Jesus, kom dog nu».
I teksten minnes han spesielt den natten i København da han ga seg over til Gud. Det skjedde etter en gudstjeneste «da Jesus var kommet til ham på en spesiell måte», skriver salmehistorikeren Lars Aanestad. Og siden fikk han komme til Jesus på nytt og på nytt.

Prest
Han var en av Danmarks mest markante og innflytelsesrike prester. Han ble født i Tune på Sjælland i 1860, ble student i 1882 og avla teologisk embetseksamen i 1889. I 1890 ble han prest på Christiansø før han i 1892 ble sogneprest i Kollerup. Men i 1897 måtte han søke avskjed fra sitt presteembete på grunn av sykdom. Han var på kuropphold i Sveits og Tyskland uten at de hjelp noe særlig på helsen hans.
Han kom deretter til å arbeide som redaktør, først for bladet Annexet og siden for sitt eget Filadelfia.
Han er kjent kjent for å ha skrevet en rekke oppbyggelsesbøker og romaner. Mest kjent og lest er trolig hans Husandaktsbog fra 1895.
Egentlig hadde han tenkt å bli lege. Men etter at han i studietiden ble omvendt til Gud, valgte han prestegjerningen i stedet. Hans forkynnelse var preget av sterk vekt på omvendelse og formaning til et hellig liv. Og gjennom sine mange religiøse bøker fikk han også store skarer i tale. Sangtekstene hans finnes spredt omkring både i bøkene han skrev og bladene han redigerte.

Slutten
Etter å ha vært syk i flere år, forsto han at slutten nærmet seg. Det var hjertet som sviktet.
Hans enke ga ham et vakkert ettermæle.
Han så fram til å flytte, både fordi han lengtet til himmelen og fordi han visste at der er det ingen sykdom.
Da han en dag spurte sin lege hvor lenge han trodde han hadde igjen å leve, skal legen ha antydet at det kanskje bare var snakk om ti dager. Samtidig takket han pasienten sin for at han, i møtet med døden, bekreftet det han hadde forkynt i livet.
Elleve dager etter denne samtalen, var Madsen svært trett, og han hadde store smerter. Fra midnatt til klokken tre på natten kjempet han med åndenød, men falt så i rolig søvn en time. Rett før han døde slo han øynene opp og i dødsøyeblikket hadde han et strålende smil om munnen, forteller enken hans.
Niels Peder Madsen døde i Odense i 1916, 56 år gammel.
Sangen er spilt inn på plate av flere sangere, blant annet Olav Werner. Den står i de fleste norske, kristne sangbøker.

Du kommer, Jesus, til meg inn

Du kommer, Jesus, til meg inn,
Og så er solen tent,
Så flykter skyggen fra mitt kinn,

Og hvert et savn er endt.
Du kommer, som hin første natt,
Da jeg på deg fikk tro,
Og alle stormer tier bratt,
Og tvilen går til ro.

Du kommer, og så svinner alt
Som ellers gjør meg redd.
Da kan jeg stå hvor før jeg falt,
Og smile hvor jeg gred.

Du kommer, så er all ting glemt
Og godt hva enn som skjer.
Og trengslene som har meg skremt,
Er ikke trengsler mer.

Du kommer, Jesus, slik som før,
Når jeg skal gå herfra,
Og lukker øyet når jeg dør
I deg, halleluja!

fredag 30. oktober 2015

Himmelpoeten H.A. Tandberg




Verbalinnslag under Alle Helgen-gudstjeneste
i Arendal korps 1. november 2015


Alle sangene i dagens gudstjeneste er skrevet av frelsesoffiseren og poeten Henry Albert Tandberg. Han levde fra 1871 til 1959, og har gitt norsk kristenhet noen av de vakreste og mest avholdte sanger den kjenner. Det er nok å nevne titler som «Jeg er en seiler på livets hav», «Jesus har bedt oss å komme» og «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen».



Da Frelsesarmeens nye sangbok kom i 2010, var Tandberg en av de med flest tekster i sangboka. Ha hadde 17 egne sangtekster og en oversettelse i sangboka.
Mange av sangene hans handler om himmelen.
Dette kan ha en personlig forklaring. Han sa selv en gang at «sorgen ga meg skaldens gave». Det var etter at hans mor døde. Han var sterkt knyttet til henne. Hans mor var blitt enke mens han ennå var spedbarn. Henry Albert var hennes eneste barn, og hun giftet seg aldri igjen.
Henry Albert Tandberg ble født i Chicago 14. desember 1871, dit foreldrene hans hadde utvandret kort tid før. Faren døde noen måneder etter at sønnen var født, og den unge enken vendte tilbake til Norge med sin nyfødte sønn, og slo seg ned i Kristiania.
Våren 1888 ble Tandberg frelst ved Frelsesarmeens botsbenk på Grønland 9. I oktober 1889 ble han frelsesoffiser. Da var han ennå ikke fylt 18 år.
Som en av Armeens pionérer i Norge, grunnla han både Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 26 år, men det er først og fremst som sangdikter han huskes. Mange av sangene er preget av at han var svært opptatt av himmelen og evigheten, og de beste sangene hans har dette som motiv.

«Jeg er en seiler på livets hav»
Det er nok å nevne en sang som «Jeg er en seiler på livets hav». Den er skrevet i dødens skygge, mens forfatteren var pasient ved et sanatorium. Den ble skapt etter at han hadde fått være sjelesørger for en av sine medpasienter. Sangen er skrevet i 1909. I 1924 kom den med i Landstads Reviderte Salmebok. Den er også med i Norsk Salmebok og i de fleste andre sang- og salmebøker her til lands.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og legen foreskrev et langvarig rekreasjonsopphold på sanatorium. Det strakte seg i alt over nærmere ett år.
Tandberg brukte månedene på sanatoriet blant annet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til «Jeg er en seiler på livets hav».

På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant «seilersangen» sin endelige form.

Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Da teksten ble publisert første gang i Krigsropet, sto det at den var skrevet av «kaptein H.A. Tandberg». Dette fikk noen til å tro at det var skipskaptein som hadde skrevet den. Det skal ha moret Tandberg, for var det noe han ikke var glad i, var det sjøreiser…

Melodien
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til «Jeg er en seiler på livets hav», satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten.

Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.

«Guds kriger, hold ut»
Den andre sangen vi har sunget sammen her i formiddag, er «Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får». Denne sangen brukes nok ikke i sammenhenger utenfor Frelsesarmeen, og har vel i mange år vært forholdsvis sjelden i bruk også av Armeen selv. Men det er en flott sang, ikke minst på grunn av melodien. Og den gir et meget interessant innsyn i hvordan Tandberg tenkte om himmelen og om de kristne som har levd før oss.

Tanken om at man skal møte igjen sine kjære etter døden har et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden. Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
«Guds kriger, hold ut» er i stor grad preget av denne måten å tenke på.
Den er skrevet i 1928, og er en forholdsvis «sen» sang i Tandbergs produksjon.
I den forrige utgaven av sangboka var den satt opp blant «krigersangene». Men den har et innhold som gjør det naturlig å bruke den også på en dag som denne.

«Hvem skal vi gå til?»
Jeg har alt nevnt det helsesammenbruddet Tandberg fikk i 1907 og året som rekonvalesent. Dette året satte spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.
«Å, Herre, til hvem» er den sangen vi skal synge om noen minutter. Den har sin forhistorie: Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
Da var det at en tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67).
Ut fra dette svaret ble så sangen født.
Det er Klaus Østby som har skrevet tonen også til denne sangen.

«Stjernesangen»
Jeg vil også si noe om en sang som ikke lenger står i Frelsesarmeens sangbok. Det er «Stjernesangen», som ved siden av «Seilersangen», er den mest kjente av Tandbergs sanger. Den er også den mest omdiskuterte.

«Stjernesangen» ble skrevet i 1910, og handler om «å få stjerner i vår krone der» - det vil si i himmelen. Og i fem vers beskriver dikteren så disse stjernene og hva de representerer.
Teksten er et poetisk mesterstykke, men innholdet kan nok oppfattes som teologisk kontroversielt. Mange prester synes derfor det er problematisk når sørgende ønsker at «Stjernesangen» skal synges i begravelser, og mener at teksten beveger seg på utsiden av evangelisk kristendom.
Det bærende motiv i teksten er at de gode gjerninger som en kristen gjør, lever videre. Det kan gi inntrykk av en oppfatning om at den troende får «lønn i himmelen» som belønning for de gode gjerninger vi har gjort.
Om det er dette Tandberg har ment å formidle, er han verken er den første eller siste som har gjort det.
Teksten synges til melodien «Finlandia» av den finske komponisten Jean Sibelius. Det skal ha vært denne musikken som lød for Tandbergs indre da han skrev teksten, og da den var ferdig, sendte han den til Sibelius, og ba om tillatelse til å bruke melodien. Tillatelsen ble sendt telegrafisk fra komponisten.

«I den stille, klare morgen»
Den siste sangen jeg vil nevne, og som kommer til å bli avslutningssangen vår i formiddag, er «I den stille, klare morgen». Det er en sang som synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Jeg mener det er å begå en urett mot Tandberg.
Noe av forklaringen på denne uretten er nok å finne i det faktum at den synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound»; en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for den sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder». I hans tekst er det altså invitasjonen som er motivet, ikke navneoppropet.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset. Vi skal imidlertid synge alle fem; bare så det er sagt…

Sangbøker
Det er verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i mine bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger).
Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst.

Takk for oppmerksomheten!

søndag 18. oktober 2015

Historien om «Send bud på ham»




Av Nils-Petter Enstad

Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.


Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen. Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde de merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar. Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til. De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid».
Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til. En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen. Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, men at det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten samtidig med at han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på. Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først i 2010 at dette verset kom med i Frelsesarmeens sangbøker.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75). Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940. Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Bergen 1. korps.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham». Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.

Publisert
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang. I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen. I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka».
I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger. Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner.

Omskiftende liv
Konrad Odinsen levde et omskiftende liv. Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år.
Han må ha beholdt kontakten med Frelsesarmeen og menigheten i Strømgaten i Bergen. En rapport til Krigsropet våren 1924 er signert med hans navn og tittelen «sersjantmajor». En sersjantmajor i Frelsesarmeen er korpslederen/pastorens nærmeste medarbeider både i det praktiske og de sjelesørgeriske arbeidet.
I det sivile liv var han forretningsmann. Han drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning. Etter krigen startet han et privat aldershjem. Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel. Han var ugift og barnløs.
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og behersket flere instrumenter. Han skrev flere sanger, men «Send bud på ham» er den som huskes, og som vil leve lenge.


Send bud på ham

Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær!

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få!

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær

tirsdag 13. oktober 2015

Hvem skrev «I den stille, klare morgen»?



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Den synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. Sangen er «I den stille, klare morgen». Teksten, slik vi kjenner den, er formet av frelsesoffiseren og salmedikteren H.A. Tandberg (1871-1959).


I Norsk salmebok 2013 er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Det er en påstand som trenger litt nærmere gransking, og kildeopplysningene i den nye salmeboka kan gi noen nye poenger til en slik vurdering.

Navnopprop
Teksten synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound». Det er en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881.
Bakgrunnen for sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet.
Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).

Svensk
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder».
I hans tekst er det altså invitasjonen som er motivet, ikke navneoppropet.
Appelberg skrev og oversatte en lang rekke sanger som fremdeles brukes i ulike kristne sammenhenger i Sverige.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to.
Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem.
I de fleste sangbøker står imidlertid bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset.

Symbolspråk
Det kan være flere grunner til at de to «mellomste» er utelatt.
Begge versene er preget av et symbolspråk som ikke gir like mye mening til alle.
Men samtidig er det mye poetisk kraft i dem, ikke minst i det som er sangens tredje vers:

«Ned de gylne tempelhaller lyder Seierherrens skritt,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann, et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn.»


Det fjerde verset er nok ikke like vellykket, og her blir metaforene dynget litt mye på hverandre:
«Kongepurpurs gylne glass og prakt - akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og det stråler som en glorie om hans trinn.»


Fikentreet
I Tandbergs versjon, som man lojalt har beholdt i Frelsesarmeens sangbok, heter det i omkvedet: «Se, han kommer, Jesus kommer! Fikentreet står i blommer.»
I andre sangbøker er dette rettet til «Fikentreet varsler sommer». Begrunnelsen skal være at fikentrær ikke står «i blommer». Men Tandberg er neppe den eneste sangdikter som har vært større som poet enn som botaniker.

Sangbøker
Det er også verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder».
Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i forfatterens bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger).
Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst. At sangforfattere får ideer og inspirasjon fra andres tekster, er noe alle som har syslet med den slags vet av egen erfaring.

Tidligere publisert i avisa Dagen

mandag 5. oktober 2015

Det er ingen hem’lighet...



Av Nils-Petter Enstad

Den er blitt betegnet som den første «cross-over» gospelsang ved at den forener country, pop og ballade i én og samme tekst. Sangen ble skrevet i 1950 av den da nokså nyomvendte Stuart Hamblen og få gospelsanger er blitt sunget inn så ofte som denne: «It is no secret (what God can do)».


Carl Stuart Hamblen, som var hans fulle navn, ble født i Texas i 1908, som sønn av et metodistprest. Han ble en kjent «låtskriver», hadde sitt eget plateprogram på radio, og hadde også selv spilt inn mange countrysanger. Han hadde også hatt et par småroller i såkalte cowboy-filmer, og hadde blant annet deltatt i filmer sammen med John Wayne.
Tilsynelatende levde han på en relativt grønn gren, men hadde ett stort problem: Alkohol.

Versjoner
Det finnes flere versjoner av fortellingen om hvordan Hamblen ble en kristen og hva som førte til at han skrev «It is no secret».
En versjon går ut på at han i forkant av Billy Grahams møteserie i Los Angeles hadde invitert predikanten til sitt radioprogram, men at han hadde tenkt å bruke anledningen til å latterliggjøre ham. Som et ledd i forberedelsene til dette intervjuet, skal ha så ha gått på ett av de første møtene og der blitt grepet av forkynnelsen. Så skal han, drivende full, ha oppsøkt predikanten på hans hotell midt på natten og forlangt at han skulle be for ham.
Billy Graham skulle først ha nektet dette, men så sagt seg villig til å ta en prat, som så endte med at den fulle Hamblen ba til Gud.
Den virkelige versjonen er ikke fullt så dramatisk.
Det stemmer at Billy Graham var med i Hamblens radioprogram, men det var et helt greit intervju, og endte med at programlederen anbefalte folk å oppsøke teltmøtene selv og høre forkynnelsen. Billy Graham var takknemlig for muligheten til å delta i det populære radioprogrammet, for han og medarbeiderne hans hadde slitt med å få media interessert i møteserien.
At Hamblen oppsøkte Billy Graham på hotellet, ser også ut til å stemme. Men han var ikke full, og kona hans kom sammen med ham. De hadde samme kveld vært på møtet der Graham talte, og budskapet hadde grepet Stuart Hamblen.
Da de kontaktet Billy Graham og ba om en samtale og forbønn for Stuart, skal predikanten ha svart: -Ham har vi bedt for i flere uker!

John Wayne
Det ser også ut til å være godt dokumentert at det var en kommentar fra skuespilleren John Wayne som ga inspirasjonen til sangen «It is no secret». Hamblen hadde, som nevnt ovenfor, hatt noen småroller i et par av Waynes westernfilm.
De hadde møttes i et selskap, og Wayne hadde sagt, nærmest i forbifarten, at han hadde hørt at Hamblen hadde «got religion». «Ja, det er ingen hemmelighet hva Gud kan gjøre for et menneske», skal Hamblen ha svart, og Wayne skal ha mumlet, idet han gikk videre, «Det hørtes ut som en sang».
Replikkvekslingen med Wayne skjedde ikke etter at Hamblen hadde fått sparken fra radioshowet sitt fordi han ikke ville ha alkoholreklame i det; det skjedde senere.
Sangen «It is no secret (what God can do)» ble skrevet i 1950, og i 1951 ble den spilt inn på plate med den afro-amerikanske sangeren Bill Kenny. I 1957 sang Elvis Presley den inn, og senere har en lang rekke kjente artister gjort det samme: Johnny Cash, Jim Reeves, Pat Boone, Eddy Arnold, Mahaila Jackson, Cliff Richard, Hank Snow – bare for å ha nevnt noen.

Mange sanger

Stuart Hamblen skrev i alt mer enn 200 sanger. Han skrev også mange kristne sanger, blant annet «Known only to Him», som Elvis Presley også har spilt inn på plate.
Stuart Hamblen døde i 1989.
Etter sin omvendelse, var han sterkt engasjert i avholdssaken, og ble i 1952 nominert som presidentkandidat for et politisk parti som ville gjeninnføre alkoholforbudet i USA. Han fikk i alt 73 tusen stemmer, og endte på fjerde plass av de i alt 12 presidentkandidatene som stilte det året, til tross for at navnet hans sto på kandidatlista i bare 21 av de den gang 48 amerikanske statene. «Forbudspartiet» (The Prohibition Party) stilte med sin egen kandidat ved hvert eneste presidentvalg i USA helt fram til 2008. Da fikk kandidaten deres, adventistpresten Gene Amondson, 643 stemmer.

Norsk versjon
Sangen «It is no secret» er godt kjent blant også norske kristne, selv om den, så langt jeg har klart å spore opp, ikke står i noen av kjente, kristne sang- eller salmebøkene.
Omkvedet står i Frelsesarmeens sangbok, både i den som kom i 2010 og den som kom i 1978. Også i den danske Frelsesarmé-sangboka fra 1968, står omkvedet, men ikke versene.
Jeg har ikke lyktes med å spore opp hvem som har oversatt den fra engelsk til norsk/skandinavisk.
Det ser også ut for meg til å være ett vers mer i den norske versjonen enn den engelskspråklige, med henholdsvis tre og to vers.

Nedenfor finner man både den norske og den engelske teksten.

Hør klokkens slag som melder at forbi er enn en dag.
Hva har dagen brakt? Kan hende nederlag?
Du ønsket kanskje seire, men du manglet kraft og mot.
Gå ikke bort mismodig, lytt til min hilsen god.

KOR:
Det er ingen hem’lighet hva Gud formår
Han hjalp så mange, han deg forstår.
Ny kraft og nåde av ham du får
Det er ingen hem’lighet hva Gud formår.

Du ofte gikk med senket blikk, nedbøyet i din ånd.
Derfor så du ei din Guds utstrakte hånd,
Løft blikket opp mot himmelen, derfra du hjelp skal få.
I dag er Herren trofast, som i de svunne år.

Selv mørkets makt må vike bort, Gud er ditt lys hver stund.
Hvor din vei enn går, vær du frimodig kun.
For ingen makt beseirer dem hvis hjelp er Herren Gud.
Hvil trygg i Herrens løfter og følg hans vink og bud.

Tekst og melodi: Stuart Hamblen - Norsk tekst: Ukjent

The chimes of time ring out the news: Another day is through
Some one slipped and fell, was that someone you?
You may have longed for added strength your courage to renew
Do not be disheartened, I have news for you.

Chorus:
It is no secret what God can do,
What he has done for others, He'll do for you.
With arms wide open, He'll pardon you
It is no secret what God can do.

There is no night, for in His light, you'll never walk alone.
You'll always feel at home wherever you may roam,
There is no power can conquer you, while God is on your side.
Take Him at His promise, don't run away and hide.

lørdag 19. september 2015

«Betesda er åpen»


Av Nils-Petter Enstad

Jeg husker ikke når jeg hørte denne sangen første gang. Det har mest sannsynlig vært på en grammofonplate (som det het!) en gang på slutten av 1950-tallet. Det var første gangen; jeg forsto nok ikke mye av teksten. Senere hørte jeg den på en plate som Mette Bjørndal og Frank Nordli laget sammen.


Den platen tror jeg foreldrene mine hadde. Da de reiste til Indonesia i 1977, hadde min far spilt over på kassett flere av de LP-platene de hadde hjemme, og dette var en av dem. Båndet var intakt da de kom hjem fem år senere, og jeg har spilt det i bilen mange ganger – den gang man hadde kassettspiller i bilen.
En detalj fra den innspillingen: Duoen Bjørndal/Nordli har tydeligvis brukt en gammel (den opprinnelige?) versjonen av teksten, for i tredje vers synger Frank Nordli: «Å, kommer til kilden og legedom få…». Denne bydeformen av verbet – i dette tilfellet «å komme» - er gått helt ut av bruk, men er også brukt i andre sanger. Mest kjent er nok julesalmen «Kimer, I klokker». Nå heter det «Kim, alle klokker», som er korrekt i forhold til intensjonen i teksten, men ikke på langt nær like poetisk.

Bibelsk fortelling
Sangen tar utgangspunkt i fortellingen fra Lukas 15 om den syke ved Betesda dam. Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk. Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte. Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelteksten…

Sangen
Jeg har ikke funnet noen opphavsmann til teksten, ei eller noen oversetter, eller noen andre opplysninger om når sangen ble til, men gitt det jeg skriver ovenfor om Frank Nordlis innspilling, tyder vel det på at sangen ble til en gang på 1800-tallet, til nød tidlig 1900-tall.
Jeg mener å huske at den har stått i Kadettenes sanghefte, som Frelsesarmeens krigsskole brukte, en gang på 1960-tallet.
Frank Nordli levde fra 1937 til 1998. Han var ansatt i NRK, det meste av tiden i Barne- og ungdomsavdelingen i radio, og spilte inn flere plater med kristne sanger.
Mette Bjørndal har jeg ikke funnet ut noe om ennå. Hun er nok yngre enn Frank Nordli. De spilte inn både kristne plater og barneplater sammen.

Nedenfor finner man teksten til sangen, og teksten til bibelfortellingen fra Luk 5.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Du ren og rettferdig kan bli.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær.
For frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og to deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke middelet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

Den syke ved Betesda
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk (Luk 5, 1-15).

onsdag 26. august 2015

«Rør med din ild ved mitt hjerte…»



Edinburgh Castle og Edinburgh Military Tatoo, en augustdag i 2015. Showet åpner med en gruppe sekkepipeblåsere. Nummeret er – antar jeg – en slags medely over kjente, skotske melodier. En av dem kjenner jeg igjen. Det er melodien på en sang jeg har sunget mange ganger, men det slår meg også at det må være en stund siden sist. Omkvedet er slik: «Å, rør med din ild ved mitt hjerte, og lær meg gå tjenestens vei. Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til, min Mester, å, gi den til meg…». Kommet tilbake fra tatoo-en klarte jeg å rekonstruere to av versene etter hukommelsen. Sånn noenlunde…


Sangen er skrevet av Albert Orsborn, Frelsesarmeens sjette general. Han satt i stillingen fra 1946 til 1954. Han var 59 år da han ble valgt, og ble i ettertid omtalt som «den unge generalen». Han valgte å pensjonere seg da han var 67; kanskje prøvde han å gi et signal på den måten: Man var ikke nødt til å fortsette til man var 70. I ettertid var det nok noen som ønsket at i hvert fall han hadde gjort det…

Han var med da Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge 22. januar 1888. Da var han i underkant av halvannet år. Hans foreldre hadde fått ansvaret for dette nye arbeidsfeltet, men etter åtte-ni måneder i stillingen, ble de beordret tilbake til England. Årsaken skal ha vært at Albert Orsborn sr. tok stilling i et betent, politisk spørsmål, nemlig Norges union med Sverige. Han støttet de kreftene som ville oppløse unionen. Senere sluttet både han, kona hans og flere av barna som frelsesoffiserer, mens Albert jr. fortsatte i tjenesten.
Han hadde en rekke ulike ordrer og i flere land, blant annet sjefsekretær i New Zealand, territorialleder i Skottland og britisk kommandør.

Han må ha vært en av de mest produktive sangdikterne i Frelsesarmeen. Ifølge et «salme-nettsted» (www.us.songselect.com) er han registrert med 72 sangtekster. I Frelsesarmeens norske sangboka fra 2010 er han representert med sju tekster. Blant disse er «I ditt åsyns skjul, å Herre» («In the hiding of Thy Presence»), «Mester, om min fot har vaklet» og «Mitt liv i verda delast må» («My Life must be Christ’s Broken Bread» - en tekst om at den sanne nattverd er den tjeneste Kristi etterfølgere utfører som hans brutte brød og utgytte vin), for å ta de som appellerer sterkest til meg.

«For himlen å redde»

Når melodien til «For himlen å redde en villfaren slekt» ble spilt på tatoo-en, var nok ikke det med referanse til Orsborns tekst. For han skrev, som mange andre også gjorde på den tiden, sin tekst på en allerede kjent og kjær melodi. I dette tilfellet heter melodien «The Old Rustic Bridge», og er skrevet av J.P. Skelly. Han har også skrevet teksten til sangen av samme navn, men Skelly selv har jeg ikke klart å finne ut noe mer om foreløpig. Sangen er vel nærmest en ballade.
På engelsk heter Orsborns tekst «The Saviour of Man came to seek and to save», og ble skrevet i 1918. På den tiden var Orsborn divisjonsungdomssekretær i Øst-Londons divisjon. Senere, som mannlig avdelingssjef ved Den internasjonale krigsskolen i London, skal han ha skrevet en ny sang til hvert av de forente hellighetsmøtene som kadettene var med om den gang.
Tradisjonen med forente hellighetsmøter ble også holdt i hevd her i Norge, og da jeg var på krigsskolen i årene 1971-73 var dette en fast post på fredagenes program.

«For himlen å redde» står som nummer 131 i Frelsesarmeens sangbok (2010). Det er ikke oppgitt noen oversetter, men et tips kan vel være at det enten er H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand som har stått for denne.
Albert Orsborn ble forfremmet til herligheten i 1967, nær 81 år gammel.

For himlen å redde en villfaren slekt
vår Frelser til jorden steg ned.
Hans sjel var i glød
for en verden i nød,
fortapt, uten Gud, uten fred.
Men enn er det marker som vitner til høst
og sjeler som roper på brød,
og villfarne får som i ørkenen går
og hjerter som skriker i nød.

Omkved:
Å, rør med din ild ved mitt hjerte
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild
er hva jeg trenger til.
Min Frelser, å gi den til meg.

Står Jesus ei ennå blant skaren i dag
hvor skrikende spørsmål oss når?
Og er han ei ennå den sjelenes venn
med balsam for sviende sår?
Skal vi som fra Gud har det frelsende bud
stå sløve, si stener for brød?
De oppvekkes kan kun ved sjeler i brann
som eier Guds kjærlighets glød.

Ei rettferd kan vinnes ved vold eller makt,
ei lærdom gir sjelene brød.
Vår ringe forstand aldri sjelene kan
gi svar i alle angst og all nød.
Å, Frelser, så rør ved mitt hjerte på ny
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til,
min Frelser, å, gi den til meg.

Albert Orsborn, 1918

lørdag 1. august 2015

«Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter»

I 1972 var jeg «sommerassistent» i Oslo 3. korps.

I et møte var jeg dristig nok til å synge en solosang – det har jeg ellers ikke gjort særlig ofte. Sangen jeg valgte, var den som står nedenfor: «Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter».

Teksten er skrevet av Herbert Booth, den tredje av sønnene til Catherine og William Booth.
Han levde fra 1862 til 1926, og var nok på mange måter den mest utpregede «kunstersjelen» av de sju Booth-barna.
Han var også en av de tre Booth-barna som sluttet som frelsesoffiser. Det skjedde i 1902, samme år som søsteren Catherine Booth-Clibborn og hennes mann sluttet som offiserer.

Den offisielle grunnen for Herberts vedkommende var svekket helse. Han var bare 64 år da han døde.

Sangen ble publisert i 1899.
Den norske oversettelsen ble publisert i 1915, og var med i alle Frelsesarmeens sangbøker fram til utgaven av 2010.

Melodien er skrevet av amerikaneren Stephen Foster (1826 – 1864). Hans melodier er blitt beskrevet som det nærmeste man kommer «folketoner» i USA, og han er blitt kalt «The Father of American Music».
Han laget kjente melodier som «Oh! Suzanna!», «Old Black Joe», «Beatiful Dreamer», «My Old Kentucky Home» og «Swanee River». Denne siste er også kjent som «Old Folks at Home», og er den melodien denne sangen er skrevet til.

Den melodien ble skrevet i 1851. Elven «Swanee (egentlig Suwannee) River» renner gjennom det sørlig Georgia og nordlige Florida. Foster hadde ikke noe forhold til disse statene, men valgte å bruke navnet på denne elven fordi det passet inn i melodien. I 1935 ble «Swanee River» den offisielle delstatssangen for Florida.

Herbert Booth likte godt Fosters melodier, og ifølge kommandør Haakon Dahlstrøm skal teksten ha blitt til en dag Herbert Booth, Charles Fry og Richard Slater satt på musikkontoret på Det internasjonale hovedkvarteret og «jammet» over denne tonen.

Jeg har ikke funnet noen informasjon om hvem som har oversatt sangen til norsk, men både Bernhard Fjærestrand og H.A. Tandberg er mulige oversettere.

Det er flere som har blitt inspirert til å skrive kristne tekster til denne melodien. T.B. Barratt skrev sin tekst «Snart gryr en lys og evig morgen» (nr. 477 i «Evangelietoner») på denne melodien. I Barratts tekst er det ikke skrevet noe omkved, men sangen har fem «fulle» vers.

I all beskjedenhet har også denne blogger skrevet en tekst på denne melodien.
I forbindelse med at jeg hadde ansvaret for gudstjenesten i Askim korps 1. søndag i advent 2007, skrev jeg en tekst som var basert på prekenteksten i Luk 4, 16-22a om et nådens år fra Herren.
Og siden jeg alltid har likt denne melodien, ble det den jeg valgte.

Nedenfor finner man både Herbert Booths sang fra 1899 og min sang fra 2007 – de har vel ikke annet enn melodien til felles.

Fryd, frihet, fred


Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter,
alt er for deg.
Ei våre arme hjerter fatter
hva Jesus bringer med seg.

Omkved:
Verden kan ei gi deg glede,
trøst og hvile sann.
Jesus alene tilfredsstiller,
gir deg det levende vann.

Fryd, stille, dyp og overflødig,
hellig og ren,
balsam for hver en trett og mødig
gir Jesus, sjelenes venn.

Frihet fra frykt og tvil som lenge
sjelen din bandt.
Jesus kan alle lenker sprenge,
frihet for deg han og vant.

Fred som en flod som stille flyter,
mektig, men tyst.
«Ti og vær stille!» Jesus byder,
og drar deg inn til sitt bryst.

Hva intet men’skehjerte fatter,
ingen har sett,
sin himmels underfulle skatter
Jesus har hist oss beredt.

Tekst: Herbert Booth


Et nådens år fra Herren

Hør på det ord som Jesus taler:
Frihet og fred.
Han gir oss gledesbud fra Herren,
og bringer him’len hit ned.

Omkved:
Undertrykte skal få frihet,
blinde skal få se.
Hør nå: Et nådens år fra Herren!
Gud, hør vår bønn, la det skje.

Salvet med kraft fra himlens kilde,
nåde fra Gud.
Kalt til å vitne om Guds frelse,
bringe det himmelske bud:

Fattig får del i Herrens rikdom,
kraft ved hans Ånd.
Gaver til Jesu Kristi kirke,
frihet fra grenser og bånd.

Tekst: Nils-Petter Enstad

fredag 31. juli 2015

«Hist hvor alle sorger er for evig borte»


Denne sangen sang vi ofte da vi var stasjonert i Danmark (1978-79). Vi kunne melodien fra før av og sangen hadde en grei tekst.

I Danmark er melodien kjent som «Skamlingsbanken»; i Norge som «Barndomshjemmet» eller «Der hvor kornet sakte bøyer seg for vinden».
Skamlingsbanken er et sted i Danmark, det høyeste punktet i Sønder-Jylland, leser jeg på wikipedia. Skamlingsbanken er to-tre kilometer lang, og nokså kupert, så fra det høyeste punktet kan man se langt utover – man skal ellers ikke så høyt opp fra bakkenivået for å «se langt utover», uansett hvor man er i Danmark.
Teksten til denne sangen er skrevet av kommandør Theodor Westergaard (1874 – 1941).
Han var dansk frelsesoffiser, men tjenestegjorde for det mest i Norge, blant annet som krigsskolesjef på 1920-tallet og som territorialleder fra 1936 til sin død.
Han var kjent som en fremragende forkynner, og skrev også en del sangtekster.
To av dem står i Frelsesarmeens sangbok fra 2010: «Den herligste lovsang på jorderik klang» (nr. 36) og «Hjertet er vendt mot ditt åsyn» (nr. 241).

Teksten nedenfor er forsiktig fornorsket av denne blogger, men det er noen danismer i den fremdeles…

Hist hvor alle sorger er for evig borte


Hist hvor alle sorger er for evig borte
og hvor aldri noen smerte finner frem.
Der bak skyen, bak de gylne perleporte
ligger landet hvor jeg har mitt rette hjem.
Til det landet, bort fra jorden, iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Men jeg må ei kun for denne tanken dvele,
jeg må skynde meg å virke for min Gud,
så jeg med på veien kan få mange sjele
som vil synd forsake, lyde Herrens bud.
Framfor alt, så må jeg vokse i hans nåde
og bli mindre i meg selv for hver en dag,
inntil han til slutt har løst hver jordisk gåte,
og jeg høre kan Guds englers harpeslag.

Å, så er jeg da til ham for evig bundet,
og i Jesu selskap trives jeg så godt.
Alt jeg lengter mot, har ved hans kors jeg funnet,
ved hans død jeg liv og salighet har fått.
Nå fra jorden opp mot himlen iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Th. Westergaard

tirsdag 28. juli 2015

Finnes en venn lik den milde Jesus?



Dette er en sang som har dukket opp i tanken min de siste dagene.

Fra min barndom husker jeg åpningslinjene slik:
«Finnes en venn lik den milde Jesus?
Nei, ei én, nei, ei én…»

Kanskje er det bokstavrimet i den andre linjen som gjør at den har festet seg? Og så var det noe eget med melodien.

I dag er teksten litt annerledes. Jeg ser i sangboka «Evangelietoner» (pinsebevegelsen) at teksten ble revidert i 1979; det var kanskje da «..nei, ei én» ble erstattet med «..ikke én»?
Jeg har også funnet sangen i sangboka «Schibolleth» (De Frie Evangeliske Forsamlinger) og i «Sildingregn» (Maran Ata-bevegelsen).

I den versjonen som står nedenfor, har jeg plukket litt fra «Evangelietoner» og litt fra «Schibolleth», rett og slett ut fra hva jeg synes er best, rent litterært. I «Evangelietoner» har sangen fire vers, mens den har fem vers i «Schibolleth». Den engelske versjonen har fem vers.

Teksten er skrevet av den amerikanske metodistpresten Johnson Oatman jr. (1856 - 1926), og melodien er laget av en som het George F. Hugg (1848 - 1907). Sangen skal være skrevet i 1890, og melodien i 1895.
Nedenfor finner man også den engelske teksten.
Noten er scannet fra «Schibboleth».
Noen opphavsmann til den norske teksten har jeg ikke klart å finne fram til.

Egentlig en sang man godt kan finne fram igjen og bruke, både som solo- eller duettsang, i sanggrupper og som forsamlingssang.


Finnes som Jesus en venn i trengsel?

Finnes som Jesus en venn i trengsel?
Ikke en, ikke en!
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Omkved:
Jesus kjenner vår kamp og møye,
leder oss til vår dag er endt.
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Finnes det noen så ren og hellig?
Ikke én, ikke én!
Finnes det noen så god og kjærlig?
ikke én, ikke én!

Ble vel en kristen forlatt i nøden?
Ikke én, ikke én!
Ble vel en synder fortrengt til døden?
Ikke én, ikke én.

Var det en dag han ei ville glede?
Ikke én, ikke én.
Var det en natt han ei ville frede?
Ikke én, ikke én.

Kom, la oss gå ham med sang i møte,
hver og én, hver og én.
Våkne fra søvn og stå opp fra døde,
hver og én, hver og én,

There's not a Friend like the Lowly Jesus

There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!
None else could heal all our souls' diseases:
No, not one! no, not one!

Chourus:
Jesus knows all about our struggles;
He will guide 'til the day is done:
There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!

No friend like Him is so high and holy,
No, not one! no, not one!
And yet no friend is so meek and lowly,
No, not one! no, not one!

There's not an hour that He is not near us,
No, not one! no, not one!
No night so dark, but His love can cheer us,
No, not one! no, not one!

Did ever saint find this Friend forsake him?
No, not one! no, not one!
Or sinner find that He would not take him?
No, not one! no, not one!

Was e'er a gift like the Savior given?
No, not one! no, not one!
Will He refuse us the bliss of heaven?
No, not one! no, not one!

søndag 26. juli 2015

«Heller ikke jeg fordømmer deg»




Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli

Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
Fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!


Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.

Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»

Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!

Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»

Ukjent forfatter

Denne sangen hørte jeg første gang på slutten av 1960-tallet.
Jeg har ikke klart å spore opp hvem som har skrevet teksten eller melodien, men sangen er kjent i de fleste kristne miljøer og sammenhenger.
Bakgrunnen for teksten er fortellingen i Joh 8, 2-11 om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd.
Jeg er sikkert ikke den eneste som i årenes løp har tenkt: Hva i all verden var det Jesus skrev i sanden?