En korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

«Golgata-sangeren» er han blitt kalt, frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen (1873 - 1952). Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. To av dem, «Møt ham hver en morgen» og «Herligste navn som er uttalt på jord» er begge godt kjent i norsk kristenliv

Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev var «Se, mengden til Golgata iler». Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistant ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
- Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da - en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: «Å, tenk det var Allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg».
Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Korsets sanger
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han «Jeg leste at Jesus ble fangen», med samme versemål som Golgata-sangen, og som synges på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, trolig er den fra enten USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn» med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned», og han skrev sanger som «Jeg elsker de någlede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ikke ble noen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Mange sangbøker
Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder sangen 19-åringen skrev for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet bedehusbevegelsens «Sangboken», pinsebevegelsens «Maran Ata» og «Evangelietoner», i misjonskirkens «Nye Salmer og sanger», i den læstadianske «Åndelige sanger» og Maran Ata-bevegelsens «Sildigregn».

Faktaboks:
Hjalmar Hansen (1873 - 1952)
Offiser i Frelsesarmeen.
Skrev mer enn 800 sanger og dikt.

«I ROMERBREVET ÅTTE»

Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».

Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs.
I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957.
Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer.
Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt.
Siden deltok han, så vidt vites, ikke aktivt i kristent arbeid, og snakket heller ikke gjerne om denne perioden av sitt liv.
Bladet «For Fattig og Rik» laget en reportasje på et møte mellom Ramsrud og KrF-representanten Gunnar Prestegård; han møtte som vara mens Eleonore Bjartveit var statsråd i Syse-regjeringen. Prestegård var 12 år yngre enn Ramsrud, men husket ham godt som forkynner i indremisjonen den gang han selv var ung.
Reportasje-ideen var nok god, men resultatet ikke like godt.
Det var lett å lese ut av den at Ramsrud ikke var særlig bekvem med situasjonen.

Kunstner og politiker
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner som gikk i flere retning.
Disse viste han på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far, Ingvald Ramsrud, hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti.
I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting.
Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
På Stortinget ble han kåret som husets minst taletrengte representant.
Han døde 10. juni 2014, 91 år gammel.

Skribent
Peder Ramsrud skrev både sanger, dikt og betraktninger.
Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter.
Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget.
Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente.
Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold.
Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».
Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

I Romerbrevet åtte
I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud

Å synge for Herren

Av Nils-Petter Enstad
Frelsessoldat

I Salmenes bok får vi ikke bare selve teksten, men ofte også praktiske vink når det gjelder tekstens framføring.

Noen ganger gjelder det musikkinstrumenter; om det er til fløyte eller strengespill; andre ganger hvilken melodi teksten kan synges på.
Ved å bla raskt gjennom Salmenes Bok fant jeg et titall slike henvisninger.
Noen av dem kan ha vært til andre salmer, andre til viser og sanger som var kjent.

Booth eller Luther?
Mange har gitt William Booth æren for uttrykket «Hvorfor skal djevelen ha den gode musikken?», men Martin Luther sa noe av det samme 300 år før.
Men den aller første som tok i bruk dette prinsippet var kanskje salmedikteren, gjeteren og kongen David fra Betlehem?

Hva kom først, tonen eller teksten?
Selv i mors liv kan et barn høre takten og rytmen i en melodi.
Bibelen oppfordrer oss til å synge til Guds ære.
Det kan være at sangen har tone, men ikke ord, eller det kan være en tekst som ikke har funnet sin tone ennå.
David var fortrolig med begge deler.
Det tror jeg Gud også er.

Publisert på Dagens nettutgave 25. februar 2024

Da bønnen fikk melodi

Av Nils-Petter Enstad

Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.

Lederen for menigheten var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for arbeidet i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i menigheten, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg.
Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp.
Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»

Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi.
Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler».
Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet.
Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger.
Folk begynte å reise seg fra plassene sine.
De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.

Hjalmar Hansen
Dette kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde.
Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate.
Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den da 21 år gamle Hjalmar Hansen.
Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.

Mange år senere skrev Hjalmar Hansen:
«Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»

Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter.
Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon.
Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene.
Ett og ett ord, én og én setning.
En slik bønn husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.

Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår.
Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 130 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)

«Guds kriger, hold ut»

Av Nils-Petter Enstad

Sangen «Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får» brukes nok ikke i andre sammenhenger enn i Frelsesarmeen, og her er det heller ikke så ofte den synges. Til gudstjenester på Alle helgens dag synges den, og kanskje i forbindelse med minnemøter etter salvasjonister som er gått bort.

Sangen er skrevet av H.A. Tandberg.
I sangboka fra 1977 er 1926 oppgitt som året da den ble skrevet, men det årstallet er feil.
Teksten sto på trykk allerede i Krigsropet nr. 3, 1918.
Bladet kom ut i januar, og hovedsaken var en markering av at det var gått 30 år siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge. En kvalifisert gjetting kan være at sangen skrevet med tanke på man hadde nådd denne milepælen.
Denne formodningen forsterkes ved at det oppgis at teksten kan synges på melodien «Se, Frelsesarmeen marsjerer fremad».
Denne sangen har det ikke vært mulig å finne noen informasjon om, utover at den skal være skrevet av en William James Pearson (1832-92) som var oberst i Frelsesarmeen, og som ifølge hymnologen Bernhard Fjærestrand skal ha skrevet fem tusen sangtekster («Løse blade av sangenes bok», artikkel i Krigsropet i 1929).
Teksten hadde fem vers, og omkvedet begynte slik:
«Hør, o hør over oss vidnernes kor».
Det tyder på at melodien det ble henvist til ikke kan være den som senere har fulgt sangen.
Første linje i omkvedet var da også endret neste gang teksten sto på trykk i Krigsropet til det vi kjenner i dag: «Hvitkledte kor, skare så stor».
Høsten 1920 er det også trykket en note sammen med teksten. Om melodien som brukes i dag vet man ikke annet enn at den mest trolig er av engelsk opprinnelse.

Publisering
Utover på 1920-tallet sto teksten i Krigsropet en rekke ganger. I 1929 ble det oppgitt at melodien sto i «Under frelsesfanen II»; dette var en noteserie som Frelsesarmeens hovedkvarter ga ut.
Da Frelsesarmeen fikk ny sangbok i 1930 var sangen med der. Den sto også i «Interim-sangboka» som ble gitt ut under krigen og i sangbøkene fra 1948 og 1977. I alle disse hadde teksten fem vers, men i sangboka fra 2010 har sangen fire vers.
Det som i den opprinnelige utgaven var sangens andre vers er her fjernet. Hva dette kan skyldes, vil bli drøftet senere.

Tandberg som «himmelpoet»
H.A. Tandberg (1871 – 1959) regnes med full rett som en av Frelsesarmeens fremste sangforfattere i Norge.
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med 17 egne tekster, og en oversettelse.
Flere av de mest kjente sangene hans handler om evigheten.
Her står nok «Jeg er en seiler på livets hav» i særklasse, men også «I den stille, klare morgen» har dette perspektivet. Den har lenge – urettmessig! – vært oppfattet som en oversettelse/bearbeidelse av «When the trumpet of the Lord shall sound», men det er ingen tvil om at Tandbergs tekst er en original tekst, der motivet er Jesu gjenkomst, og ikke oppropet i himmelen.
Mer kontroversiell er nok teksten til den såkalte «Stjernesangen» («Vi synger titt om seirens lønn der hjemme»).
Denne er skrevet rundt 1910, og ifølge en kilde som en hilsen til en kristen kvinne som hadde utført en stille tjeneste i menighet og blant medmennesker.
Den eldste henvisningen jeg har funnet til denne sangen, er i forbindelse med et møte i Kongsberg 24. august 1912 der man markerte at William Booth var gått bort.
Her var «Stjernesangen» annonsert som solosang, framført av en løytnant Wibe.
«Stjernesangen» sto i Frelsesarmeens sangbøker fra 1948 og 1977, men ikke i utgaven fra 2010.

Samles etter døden?
Både «Stjernesangen» og «Guds kriger, hold ut», og til dels også «Jeg er en seiler» er preget av tanker om at man skal møte igjen sine kjære etter døden og kjenne dem igjen.
Slike tanker har da også et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden.
Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
«Guds kriger, hold ut» er i stor grad preget av denne måten å tenke på.
I det som opprinnelig var det andre og tredje verset i sangen ser vi dette tydelig:
«Det nye Jerusalems skinnende hær,
apostler, profeter, hver hellig er der.
Omkring oss er skaren, en strålende leir,
de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.»

Og videre:
«Hold ut! roper skaren, om striden blir hård,
om fåfengt den synes, om ensom du står.
Se, veldige makter på vår front går frem.
Husk på, det er flere med oss med dem.»

Det er særlig linja «de følger vår kamp og de ber for vår sei`r» som enkelte synes er problematisk, sammen med det neste verset, som i hvert fall kan forstås dithen at de som er gått foran kommuniserer med oss som fremdeles er her nede.

Bibelhenvisninger
I noen av publiseringene av teksten i Krigsropet henvises det til Hebreerbrevet 13.
Her har Tandberg trolig hatt vers 7 i tankene: «Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!»
I det som nå er sangens andre vers henvises det til 2 Kongebok, kapittel 6 og versene 16 og 17, der profeten Elisja sier til tjenestegutten sin, som ble slått av skrekk da han så profetens fiender: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem».

Sangteksten
Guds kriger, hold ut inntil se'iren du får,
se tallløse skarer ved målet alt står.
Se skaren av vitner som gikk samme vei:
Hva Gud var for dem, vil han være for deg.

Omkved:
Hvitkledde kor, skare så stor,
helg'ner, martyrer som før stred på jord,
roper til oss som i striden enn står:
Å, kjemp og hold ut inntil kronen du får!

Det nye Jerusalems skinnende hær,
apostler, profeter, hver hellig er der.
Omkring oss er skaren, en strålende leir,
de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.

Hold ut! roper skaren om striden blir hård,
om fåfengt den synes, om ensom du står.
Se, veldige makter på vår front går frem.
Husk på, det er flere med oss enn med dem.

Hva enn du må lide, så lid det med tål,
du glemmer det alt når du står ved ditt mål.
For intet du regner de skrammer du får
mot seierens pris når ved målet du står.

Og se ei på andre! Hva angår det deg
om de synes vandre en lettere vei?
Se du kun på Jesus, igjen og igjen
og gjennomkjemp striden og løpet fullend.

Frelsesarmeens sangbok 1977, nr. 594

Joy Webb – en pioner innen moderne, kristen sang

Den engelske frelsesoffiseren Joy Webb er død, 91 år gammel. På 1960-tallet framsto hun, sammen med gruppa «The Joy Strings» som noe nær Frelsesarmeens svar på The Beatles.

Hun vokste opp i Frelsesarmeen, med foreldre som gjorde tjeneste som frelsesoffiserer.
I 1954, 22 år gammel, begynte hun ved Frelsesarmeens offisersskole i London.
Etter å ha blitt ordinert gjorde hun i et par år tjeneste i menighetsarbeid, før hun i 1957 fikk ordre til offisersskolen, der hun blant annet hadde ansvar for musikkundervisningen.

Joy Strings
Det var i 1964 gruppa «The Joystrings» ble dannet. Bakgrunnen var at den daværende verdenslederen, general Frederick Coutts, i et intervju hadde sagt at Frelsesarmeen absolutt burde ha «pop-grupper» med elektriske gitarer, keyboard og trommebatteri som en del av sitt musikkliv.
Deretter skal han, og en så god historie skal ikke sjekkes til døde, ha tatt en telefon til rektor ved offisersskolen, kanadieren Clarence Wiseman, og bedt ham ordne en slik gruppe.
Wiseman kontaktet den 32 år gamle kapteinen Joy Webb, hun samlet en gruppe av sine studenter, eller kadetter, og så var man i gang.
Gruppen spilte inn flere plater, og den første av dem, «It’s an open secret», lå som nummer 32 på den britiske Top 50-lista i 1964.
Sangen var, i likhet med mange andre av sangene på gruppa repertoar, skrevet av Joy Webb.

Reaksjoner
Det er vel ingen grunn til å legge skjul på at ikke alle – heller ikke i Frelsesarmeen – var like begeistret for det «pop-image» som dels media, dels gruppa selv sto fram med, blant annet med opptredener på nattklubber.
De fleste medlemmene i gruppa var dessuten frelsesoffiserer og hadde ikke gått inn i den tjeneste først og fremst for å være popsangere. Det skjedde også noen utskiftinger underveis. I 1968 var det slutt, og gruppa hadde sin avskjedskonsert i London 12. juli det året.

Tiden etter
For Joy Webb selv ble årene med «The Joystrings» inngangen til hennes fortsatte tjeneste i Frelsesarmeen, med ansvaret for «moderne musikk og drama» i Frelsesarmeen, gjennom musikk- og dramakurs i regi av Frelsesarmeen og gjennom sanger som hun skrev og komponerte.
En av dem, «Det var en fredfull julenatt», står i Frelsesarmeens norske sangbok.
Man fikk også flere «Joystrings»-kopier både i Norge og andre land.
Major Joy Webb ble pensjonert i 1992, men var aktiv som sangskaper i mange år etter det.
I 2004 ble hun tildelt Grunnleggerens Orden, som er den høyeste utmerkelsen som Frelsesarmeen gir.
Søndag 1. oktober ble hun, som man sier i den bevegelsen hun preget på så mange måter, forfremmet til herligheten.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Bildet øverst viser Joy Webb på 1960-tallet (bildet er scannet fra boka om «The Joy Strings»)
Det andre viser den opprinnelige sammensetningen av «The Joy Strings»; Joy Webb ved keyboarden (Foto: Frelsesarmeen).

Sangen om den stille tjenesten

AV Nils-Petter Enstad

Sangstrofen siteres ofte i ulike kristne sammenhenger: «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville». I år er det 120 år siden en 21 år gammel kvinne skrev sangen som begynner slik: «Gå omkring i Jesu navn».

Den unge kvinnen het Helga Ingebrigtsen.
Da hun skrev sangen hadde hun tatt det mange vil tenke var en tapper beslutning om å legge framtidsplaner og drømmer på is og ta seg av sin helsesvake mor så lenge moren trengte henne.
Helga Ingebrigtsen ble født i Ålesund i 1882, men hadde det meste av oppveksten i Kristiansund, der hennes far hadde sitt arbeid knyttet til sjøfart. Da han døde, flyttet enken og den yngste datteren tilbake til Ålesund, mens Helga, som hadde arbeid som «lærerinne på Sunndalen prestegård». Hun gjorde ferdig tjenesten der før også hun flyttet til Ålesund. Da var hun 18 år.

Framtidsplaner
I utgangspunktet hadde hun mange planer for framtida, og drømte om å reise utenlands, men morens helse gjorde at Helga bestemte seg for å støtte henne både praktisk og økonomisk – «et kall jeg verken kunne eller ville svikte», som hun skriver selv.
Både moren og faren beskriver hun som «troende, meget rettsindige mennesker».
I hjembyen ga hun privatundervisning og meldte seg etter hvert på et telegrafistkurs som kunne kombineres med annet arbeid.
Da kurset var ferdig, fikk hun arbeid innen telegrafi, og ble der resten av sitt yrkesaktive liv.
Hun engasjerte seg også i kristent foreningsarbeid, både i misjonssambandet, sjømannsmisjonen og Det norske misjonsselskap.
Hun var også styremedlem i Kvinnelige Telegraf- og telefonfunksjonærers landsforening.

Dikt
Hun begynte forholdsvis tidlig å skrive dikt, men de fleste av disse ble for den berømte skrivebordsskuffen.
Men noen ble publisert, blant annet det hun skrev da Frelsesarmeens barnekrybbe ble åpnet i Ålesund i 1920.
Hun hadde også dikt på trykk i bladet Utsyn.
I et julehefte fra 1948, «Ved juletid», utgitt av Misjonssambandet, fortalte hun om hvordan teksten til «Gå omkring i Jesu navn» ble til. Det skjedde i pinsen 1903 – et halvår før den ødeleggende bybrannen i Ålesund.
En venninne som var på besøk, kom sent tilbake fra et ball hun hadde vært på, og fortalte hvor gøy det hadde vært.
– Et øyeblikk følte jeg at ballets lystighet dro på meg. Men det var noe annet som brant dypere i mitt hjerte. «Gå omkring i Jesu navn», gled det så varmt og stille gjennom sinnet, skriver Helga Ingebrigtsen.
Andre dikt hun hadde skrevet, hadde hun strevd med, men ikke dette.
Det var langt på natt, og mens venninnen sov, føyde strofe seg til strofe og vers til vers.
– Jeg tror at min ømhet for mor er en vesentlig del av sangens bakgrunn og inspirasjon, skrev hun mange år senere.
Hun savnet nok fellesskap med jevnaldrende, men landet likevel på at valg hennes hadde vært det riktige.
I kjølvannet av refleksjonene denne natten skrev hun de fire versene som alle slutter med samme erklæring: «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville».
– Omsorgen for mor fylte meg med sunn, glad stolthet og en forunderlig rikdom, forteller hun i juleheftet, og la til en formaning til bladets yngre lesere: -Løp ikke vekk fra beredte gjerninger som Gud legger hen til dere. De gjemmer en stor velsignelse!
Moren døde rundt 1920. Da var Helga nær 40 år og hadde brukt halve livet på å ta seg av henne.

Kjærlighet og oppfinnsomhet
I det tredje verset har hun en formulering som nesten har fått status som et ordtak: «Kjærlighet oppfinnsom gjør».
At kjærlighet og oppfinnsomhet henger sammen, finnes det mange kilder på.
Den eldste er kanskje fra et av skuespillene til den franske forfatteren Jean-Baptiste Molière, som levde på 1600-tallet.
At «kjærlighet er oppfinnsom» kan man finne i flere kilder tidlig på 1800-tallet, gjerne i forbindelse med andaktslitteratur. Men kanskje var det Helga Ingebrigtsen som ga denne innsikten den formen vi kjenner i dag.
Helga selv skrev ikke teksten med tanke på publisering i utgangspunktet, men da hun, sammen med andre, ble utfordret til å bidra i et håndskrevet blad som den lokale KFUK-foreningen sto for, leverte hun teksten der. Hun signerte den med pseudonymet «Filia Nauta» («Sjømannens datter») – «jeg hadde smakt litt på latin», fortalte hun selv i etterkant.
I 1936 lot hun seg pensjonere fra Telegrafverket i en alder av 54 år, og flyttet til Mysen, sammen med sin søster.
Her bodde hun til hun døde i 1952.

Melodi
Tekstens videre vandring er det ikke lett å gjøre rede for.
Avskrifter og avskrifter av dem igjen har sin egen dynamikk.
En av dem som så teksten var presten Trygve Skallerud (1886 – 1969), og han laget den melodien som senere har fulgt sangen.
- Han har skapt den vakre melodien som sikkert har gjort meget til sangens levedyktighet, skriver Helga Ingebrigtsen ydmykt. Hun selv fikk vite om melodien ved en tilfeldighet. I et selskap var det en av de andre gjestene som lurte på om hun kjente noe til sangen «Gå omkring i Jesu navn». Helga syntes det var noe kjent ved ordene og ba om å få høre mer. Samtidig fikk hun høre melodien for første gang.
Hun ble også overrasket over å få vite at teksten hadde stått på trykk i flere blader, i et julehefte også med notene til melodien, og sangen ble stadig bedre kjent.
De første sporene av teksten i Nasjonalbibliotekets base over blader og aviser er fra 1924.
Teksten har også vært kjent som «Tusenfrydsangen», uten at det har vært gitt noen god forklaring på hvorfor.
I Helgas egen beretning om sangen, kalles den «en solskinnssang», men om dette er hennes egen formulering eller et redaksjonelt forslag er usikkert.
Sangen står i flere av de kristne sangbøkene som brukes her i landet, blant annet bedehusbevegelsens Sangboken og i Frelsesarmeens sangbok.

Litteratur:
Ingebrigtsen, Helga: «Slik ble en solskinnssang til», i «Ved juletid» (1948);
gjengitt i Bjerkrheim, Trygve (red.): Slik ble sangen til (Oslo, 1972).

Gå omkring i Jesu navn

Gå omkring i Jesu navn,
hjelpe, trøste, stille savn,
Vise medynk, tørre tårer,
lege det som hjertet sårer,
virke så dann i det stille,
det var Det jeg gjerne ville.

Lokke smil av tårer frem,
for en hjemløs skape hjem,
dele noens savn og smerte,
tenne håp i håpløst hjerte,
virke så dann i det stille,
det var Det jeg gjerne ville.

Kjærlighet oppfinnsom gjør,
Gud vil åpne deg en dør.
Jeg vil med en glad meg glede,
med en sorgfull vil jeg grede.
Virke så dann i det stille,
det var det jeg gjerne ville.

Vise vei til himmelhavn,
til Guds åpne faderfavn,
til det gledens vell, det rike
som på jord ei har sin like
virke så dann i det stille,
det var det jeg gjerne ville.

Frelsesarmeens sangbok nr. 187

Denne artikkelen er publisert på KPK